En Raggamo-klassiker til glede for alle lesere: KVAS II

Her er scena: Eit bord på ein typisk kafé i Tromsø. To unge menn sit rundt det, og begge har på seg hettegenser. Ute herskar kulda, så hettegenseren er definitivt eit praktisk plagg. Ein av dei unge mennene er meg. Det vil seie, han er ein av meg. "Eg" har tydelegvis opphøyrt å vere noko eintydig fenomen. Sært nok, men eg kjem tilbake til det. Det sit to personar rundt eit bord på ein kafé, den eine drikk kaffi, den andre te fordi kaffi gjer at han kjenner seg overstimulert. Dei nippar til kvar sin væske. Det snyr utanfor. Det dryppar smeltevatn frå jakkane deira. I kor. Men ingen høyrer disse dråpane. Kva diskuterer disse to? Munnane deira røyrer seg, og ord kjem unekteleg ut. Kommunikasjon. Dei diskuterer meiningslaushet. Dei diskuterer meining.

Kvardagen kjennes platt, og det hjelper ikkje at begge to er smertefullt klar over at disse orda har blitt ein klisjé. Tygd av popkulturen og spytta ut igjen. Forskjellen er kanskje at hos disse to er kjenslane bak orda ekte. Ikkje eit direkte produkt av noko eksternt, men deira reaksjon på korleis samfunnet behandlar dei. Du skal bankast gjennom eit bankebrett, bankaren bryr seg ikkje om kva for ei form du har. Han gjer som han er programmert til. Siden alle omgrep er stelte, forsvinn meininga i språket. Men berre frå språket i seg sjølv. Over det nemnte kafébordet forstår disse to kvarandre. Språket er fattig, utarma og forgifta av samfunnet og populærkulturens kunstgjødsel, men kommunikasjonen er rik. Han eine er ikkje meg. Han andre er meg. Ein av meg.

Han som er ein av meg gjeng heim. Prøvar å skrive noko. Han skriv på nynorsk, ikkje fordi han er nokon stor tilhengjar av språket, men fordi han er lei av å skrive på bokmål. Han har skreve alt for mange artiklar og vil ikkje at alt han skriv skal vere påverka av dét. Han finn fram den gamle "snerten" han brukte å ha over språket sitt. Dei knappe setningane. Skildringane. Heile uttrykket hans manifesterer seg gjennom eit semi-framandspråk. Han trekk på smilebandet. Sett på nokre gamle songar av Ella Fitzgerald. Kjensla av musikken som vibrerar gjennom ham er overveldande, men roleg. Hans fascinasjon for musikk er stor. Han har diskutert dette fenomenet ivrig dei siste dagane. Han skriv ned tankane sine om temaet.

"Eg elskar musikk. Fyrst og framst musikk med sjel. Sjel er ein viktig faktor som opererer uavhengig av sjanger. Eg har høyrt sjel manifestere seg i reggae, funk, hip-hop, jazz, sjølvsagt også i soul og mange andre sjangre. Denne kjensla er så ekte! Den fyllar deg opp, held deg flytande på ei herlig elv av ekstase. Det er ikkje viktig kva artisten har stått for og kva som eigentlig ligg bak. Alle veit kor grusom platebransjen og marknadstenkinga kan vere. Det har fint lite å seie, for sjela har den egenskapa at ho skinn igjennom same kva for hinder du sett i vegen for ho. Eg elskar sjel. Eg trur det er ho som får meg til å elske musikk. Enkel eller komplisert. Tenk for eksempel på rastafarimusikarar. Eg har lese nok om rastafarianismen. Eg er dypt ueinig i det meste. Deira hovedideolog, Marcus Garvey var i møtar med Ku Klux Klan og vart heilt enig med dei. Frelsaren deira, Haile Selassie var ein diktator som attpåtil bekjente seg til ortodoks kristendom, Marcus Garvey gjekk ikkje eingong god for ham. Likevel, når du høyrer på Marley og Tosh, får du ei god kjensle av deira sosiale engasjement, du merkar at sjela bak det heile er bra. Mange hip-hop'arar, særleg dei sosio-politisk engasjerte tilhøyrer Nation of Islam, ei ekstrem black power-gruppe (dei har sin sjarm) som også har hatt kontakt med KKK. Som oftest er det NOI-medlemmar som lagar den beste amerikanske hip-hop'en. Sjela kan kjennes gjennom både politisk orientering og framande språk. Bodskapet kjennes universelt.


Eg har til og med høyrt elementar av sjel i den utvanna sjangren dei kallar "rock", det vil seie, eg har ein tendens til å kalle han 'runk'. Årsaken til dette noko barnslege tilnavnet er den nær kulturrasistiske kulturen som har danna seg rundt musikkforma. 'Musikken eg høyrer på er det einaste som er bra. Eg spyttar på deg om du har sans for noko anna.' I dei seinere tider har omgrepet 'runk' utvida seg. No omfattar det meir enn berre rocken. Rocken er ei veldig populær musikkform, så det er openbart at symptomane på 'runk' vil vises der fyrst. No har eg sett det i andre miljøar også. Eg har stor kjærleik for reggaen. Eg spelar og syng reggae. Det eg ikkje har sans for er subkulturen som har danna seg rundt reggaen her i byen. Dei fleste er hippiar, eller 'alternative' menneskje. Du kan sjå det på dei alternative klærne deira, og deira identifisering med diverse rusmidlar. Dei har for rykte å vere opne, fredelege menneskje, men prøvar du infiltrere gruppa deira blir du fryst ut fordi du ikkje har på deg same kleder eller omfavnar same sjølverklærte filosofi. Heile konseptet er latterleg. 'Du er nonkonformist om du klér deg slik som meg.', kva for noko pompøst, sjølvmasturberande tull er det? Gratulerar, med di eiga sjølverklærte kjærleik for musikken, drep du mi lyst til å gå ut og høyre på han, og får meg til å høyre på han i einsemd! Du har nettopp ejakulert den sjølvgode, mentale spermen din rakt i fjeset på meg! Musikken som speles på uteplatsane kan sjølvsagt vere bra, men antipatien kan like fullt vekkast i meg. For å sette ting på spissen vil eg heller høyre på UB40 og annan pop-reggae saman med menneskje eg liker framfor å sitte åleine i ein krok i eit lokale fylt av masse ekstrovert 'alternative' menneskje som frys meg ut. Kva har folk som meg att når disse folka, disse 'runkarne' perverterer alt dei kjem over? Vi har sjela."

Han, som også er meg, fyller opp vinglaset sitt og smiler atter ein gong.

Ein annan som er meg gjeng vanlegvis ut på byen, nesten kvar helg. Han rusar seg lett i natta. Han kan ikkje ruse seg for mykje, det gjer ikkje fornuftshedonismen hans velnøgd. Han lyttar til god funk, Rick James og George Clinton får lov til å slå trommehinna hans med stor lidenskap. Einsemda skinn dog igjennom, som "sjela" i ei god låt. Han har på seg ein persona han liker godt. Han dansar, han liker å danse og nokre gongar er oppførselen hans nær den stereotype varianten av ekstrovert. Forskjella ligg i at han brukar energi på å vere blant store mengder menneskje, istaden for å få energi frå disse situasjonane. Han humrar over kva han gjer. Sære stunt, merkverdege aktivitetar. Men same kva han gjer, finn han ikkje kva han søker. Er han nøgd? Han har vært nøgd. I tider som er vekk no. Flytande sekundar. No er ein annan av han nøgd på eit anna plan. Fordi elva flyter att. Han priser det.

Men ein annan plats i verda gjeng ei kvinne som eg ikkje kjem inn i hovudet på...

Ho står føre meg - "meg" er her den "meg" "eg" liker best. Ho er vakker. Eg kan sjå ho, lukte ho, høyre stemmen hennar. Med berre ein liten anstrengelse kan eg smake ho. Eg sjår ho dypt inn i auga. Tek tak i armen hennar, spør om eg kan snakke med ho privat. Eg tek ho med meg til ein plats kor ingen kan sjå eller høyre oss. Eg fortel ho kor høgt eg sett ho. At eg er dypt og inderlig forelska i ho. At hvis eg fekk velje mellom alle kvinner i verda, ville eg valt ho. Tårane bynner renne ned kinna mine, eg bannar lågmælt og tørkar dei raskt vekk, men innser at det er umogleg å stoppe dei. Eg lar dei renne og fortsett, med tårar rennande frå augo og ord frå munnen min. Eg fortel ho at kvar einaste del av meg er galen etter ho. Kropp, sjel, ånd. At ho er ei muse for meg. Ho er rein inspirasjon, og eg elskar å føle krafta hennar flyte gjennom meg. Høgspente kjensler sitrar i kroppen min. Når eg sjår antydninga til eit smil på andletet hennar, kjennes det som ein smak av det guddommelege. Rennande tårar... Korleis skal eg forklare dette når vi returnerar til dei andre? Kvifor bryr eg meg med det spørsmålet? Kanskje fordi denne situasjonen aldri har funne stad. Eg har fortalt ho at eg er galen etter ho. Vi har kyssa fleire gonger - men eg kan ikkje hugse å ha tilstått min endelause kjærleik for ho. Det kan vere det same no, det har ikkje noko å seie i denne situasjonen. Dagdraumar...

Eg sendte ho ei tekstmelding igår, eg trur i eit kvart fall at eg var sendaren. Eg skreiv at eg gjerne ville møte ho, enten i ein draum eller på eit anna vis. Helst på eit anna vis. Helst i røynda. Eg møtte ho i ein draum, det var grønt gras, blå himmel, klare fargar. Kjensla av glede var der, men også frustrasjon. Eg har alltid undra meg over kvifor draumane mine ofte held dei same avgrensingar som det vakne livet mitt. Eg finn inga kompensering i dei nattlege draumane. Dei rike dagdraumane eg har gjer meg berre meir frustrert fordi den vanlige rutina eg opplever blir traust og platt. I natt hadde eg til og med ein dagdraum integrert i draumen.

Dei praktiske daglege tinga... Eg trur aldri eg har vært spesielt flink med dei. Eg sjår på situasjonen min. Baken mella to stolar. Eg liker noko av det eg gjer i situasjonen min, mens det også finns andre forhold som eg hatar. Praktiske eller formelle ting kan virke så enkle, men på same tid vere så vanskelege. Eg ynskjer forandring men er samstundes redd for ho. Ein indre polemikk mella radikalt og konservativt som gjer at alt står stilt. Tyder det at den konservative vinn, eller taper begge to?

Det er hardt for meg å slappe ordentlig av. Kanskje på grunn av den tidligere nemnte indre polemikken. Når dagens arbete er gjort, har eg andre sider som ynskjer utfolding. Kva er det egentlig eg held på med?

Eg legg merke til at tida gjeng framover. Med stormskritt eller sneglefart.

Tilbake til det gamle, eller "En tekstviter på villspor"

Etter forrige måneds høyreekstreme terrorangrep, har det vært mye snakk om at den politiske debatten i Norge aldri vil bli den samme. "Heldigvis" ble dette avkreftet av den følgende saken:

Siv Jensen: – Vil fremdeles snakke om snikislamisering

Det tok nemlig ikke mer enn en måned før Siv Jensen kom tilbake til gamle, absurde jaktmakter. For de som ikke skulle være kjent med uttrykket, oppsummerer Jensen det slik:

Snikislamisering illustrerer når folk ikke vil tilpasse seg reglene i Norge, og bruker krefter på å politisere religionen sin. Det finnes de som vil påvirke andre, hvor målet er undertrykke folk. Det mener jeg er like feil som jeg gjorde før 22. juli, og det er minst like viktig å ha denne debatten nå som den var før terrorhendelsene, sier Jensen til tv2.no. 

Med andre ord er snikislamisering egentlig en dysfemisme for "å tilrettelegge for integrering". Fysjom!

Jeg skal likevel unnskylde Siv Jensen ettersom jeg aldri har forventet noen positive endringer i hennes karakter og politiske strategier. Det som derimot skuffet meg var noen av kommentarene til professor i tekstvitenskap, Kjell Lars Berge. Mens hans kommentarer om snikislamisering som konspirasjonsteoretisk er helt akseptabel, var hans avvisning av begrepet "islamofobi" ganske så ullen, skjønt "ullen" blir for mildt. Avvisningen var snarere en total feilslutning.

«Islamofobi» er et ord som høres ut som en sykdom. Men det finnes ingenting som heter «islam-sykdommen». Derfor blir [det] feil å bruke islamofobi som et politisk uttrykk, sier Berge.

Vent litt, så fobier er altså mer enn irrasjonell og vedvarende frykt, men mer spesifikt frykt for en sykdom? Hvor har Berge dette fra? På dette nettstedet finner man en ganske lang liste over diverse fobier, andelen sykdomsrelaterte utgjør en like liten andel som alle de andre irrasjonelle formene for frykt. Noen av mine favorittoppføringer finner man for øvrig under bokstaven X: "Xanthophobia- Fear of the color yellow or the word yellow; Xenoglossophobia- Fear of foreign languages; Xerophobia- Fear of dryness; Xylophobia- 1) Fear of wooden objects. 2) Forests."

Med andre ord, hvis det finner mennesker som har en irrasjonell frykt for religionen islam, så er islamofobi et faktum. Det trenger ikke være mer komplekst enn dette. Sist jeg sjekket var verken edderkopper, høyder, trange rom og åpne plasser sykdommer. (Homofili er derimot en sykdom, så ut fra Berges logikk er homofobi helt legitimt.)

***OPPDATERING***

Etter å ha lest en annen artikkel hvor Berge igjen har blitt konsultert, kommer det opp at han er professor i retorikk. Nå er han tatt på senga av en ekkel synser! Kom igjen, norske medier, dere kan vel finne bedre eksperter?

Mitt forferdelige liv som misantropisk mann med hatt

I går leste jeg dette leserinnlegget, kalt "Emoer jages fra Oslo S". Til tross for at disse emoene tilhører en såkalt subkultur (som i stor grad går ut på sutring og [dessverre i stor grad motebasert] selvskading) mener de at de er utsatt for rasisme. Det er altså tydelig at denne subkulturen har utviklet seg til en egen, selvdestruktiv rase. De har gjennomgått en evolusjon så hurtig at en "Pokémon" ville misunnet dem. Vi snakker om "homo emoens", en art/rase som snart kommer til å evolvere videre og bli til noe enda verre, nemlig hipstere, for så å bli vanlige kjedelige foreldre. Hvis de ikke dør ut på grunn av tidligere nevnte selvskading.

Siden de åpenbart synes veldig synd på seg selv er det nok på tide at jeg sutrer litt selv, jeg kommer ikke til å farge håret mitt sjøgrønt med det første, men jeg kan i hvert fall sutre litt over hvor grusomt det er for meg å være en misantropisk mann med hatt.

Enkelte individer i Tromsø kan antagelig rapportere at de har blitt terrorisert av "den grusomme hattemannen" - her er den sjokkerende avsløringen: Det er meg. Jeg er mannen som spør folk rett ut om de er hipstere, bare av ren nysgjerrighet. Selvsagt finnes det ingen hipstere som åpent vil innrømme at de er det uten å selvantenne spontant, så dette leder ofte til interessante diskusjoner eller bare generelt sinne. For noen uker siden var jeg svært sliten og gikk til et utested for å drukne mine misantropiske hattemannsorger. Jeg koste meg med en dry martini og så en mann som passet "hipsterbildet" perfekt og jeg spurte ham rett ut om han var en slik en (selvsagt på en høflig og sivilisert måte). Resultatet var sinne, samt sladring til en annen hipster (som om utestedet var 5. klasse på barneskolen). Etter jeg hadde dekonstruert klesstilen til mannen sa han at han syntes jeg var en fjott. Det gjorde ham selvsagt enda mer sint da jeg innrømmet at jeg noen ganger KAN oppføre meg som en fjott. Han hadde lue på seg den kvelden, men jeg så ham på første mai. Han hadde hipsternes karakteristiske hitlersveis. Jeg hadde rett.

Det sistnevnte er antagelig problemet, jeg har rett altfor ofte, noe som gjør meg meget misantropisk. Jeg har en kopi av Molières skuespill "Misantropen" på innerlomma i frakken min. De som måtte være i tvil kan få sjekke. En annen rot til misantropien min er antagelig elitismen min, men det er en annen historie. Det faktum at jeg ofte iklér meg hatt leder som oftest til komplimenter, men det kommer også med et grusomt stigma: Jeg blir kalt for "hattemannen" eller "fugleskremselet". Ut fra leserinnlegget jeg siterer kvalifiserer nok disse ukvemsordene som rasisme. Det gjør veldig vondt. Selv om jeg smiler og ler på utsiden føles det som jeg stikkes med flere kniver og stikksager samtidig på innsiden. Nei, egentlig ikke. Uansett, det er ikke så jævlig morsomt å være misantropisk mann med hatt heller, så hold kjeft emoer!

Jeg vet foreløpig ikke om det finnes botemidler mot misantropi, men hvis det finnes er jeg usikker på hvorvidt jeg ville undergått medisinering... Jeg tror egentlig at jeg trives med det.

Mulige konsekvenser av Osama bin Ladens død

Det rapporteres om at Osama bin Laden har blitt drept (igjen?) fra absolutt alle medier. Hvis noen skulle være i tvil, har amerikanske styrker tatt vare på liket hans, antagelig for å putte hodet hans på en stake utenfor Det hvite hus slik at det kan gi demotiverende signaler til andre medlemmer av Al-Qaida. Og selvsagt for å vise at de er kjempeflinke til å spre frihet og demokrati og sånt.

Nå spekulerer journalister og andre synsere (inkludert meg) i hva som vil skje i ettertid. Osama bin Laden var den store syndebukken og angivelig mesterhjernen bak terrorangrepet mot WTC som skjedde 11. september 2001. Enkelte politikere hevder at det er en demokratisk seier. Alt jeg ser er at én mann (pluss noen andre som ingen tydeligvis bryr seg spesielt mye om) er død, og at det har kostet 19.629 menneskeliv. Har denne jakten som har foregått over snart ti år vært verdt det? Det kan virke som om ganske mange mener det og jeg er selvsagt komplett uenig. Jeg tror ikke at noen ting vil endre seg reelt sett. (Bortsett fra at nyhetene om bin Ladens død fikk fart på aksjemarkedet. Han sto tydeligvis bak finanskrisen også, dog jeg må stille spørsmål vedrørende hvorvidt dette ville skjedd om hans død hadde blitt holdt hemmelig.)

Nå når USA har drept verdens mest ettersøkte mann skulle man tro at de kommer til å trekke styrkene sine ut av Midtøsten. Det tviler jeg sterkt på at de kommer til å gjøre. Republikken kommer nok ganske sikkert til å fortsette imperialismen i skinndemokratiets og oljens navn.

Enkelte håper at flyplasskontrollene vil bli mindre strenge. Det tviler jeg også på, ettersom flykaprere kommer i alle størrelser, farger, fasonger og religiøse tilhørigheter. Al-Qaida er, som de fleste sikkert vet, ikke verdens eneste trussel.

Noen vil hevde at bin Ladens død vil være demotiverende for Al-Qaida. Dette kan forsåvidt hende, eller han kan bli husket som en martyr og således bli enda farligere som død mann enn han var da han levde. Skulle moralen til Al-Qaida mot formodning knuses finnes det et utall forskjellige grupper som kan ta deres plass. I Europa utgjør islamittiske terrorister en minimal prosent/promille, så på vår egen jord får vi være ekstra oppmerksomme på hva separatister, nynazister og dyrevernere driver med. Det ryktes at PST bare kan overvåke fire personer om gangen, så det vil nok være viktig at de øker rekrutteringen sin snarest.

Betyr dette at alt vil være fred og fordragelighet? Svært tvilsomt. Tror jeg verden vil endre seg over natten? Nei. Er dette noe å feire? Det spørs, selv mener jeg heller vi bør sørge over de tidligere nevnte 19.629 menneskelivene som har gått tapt i denne merkelige katt- og musleken De forente stater har engasjert seg i. Imperialister og deres heller naive sympatisører får sprette champagnen og snarest finne seg en ny beskjegget busemann i Midtøsten. Ellers stopper vel den såkalte demokratiseringen av sistnevnte og det kan vi ikke ha noe av. Kan vi vel?

Jeg gir dere herved Patrick Stewards legendariske "facepalm" for å oppsummere mine følelser fremkalt av diverse statusoppdateringer og kommentarer jeg har sett på nettet. Håper dere liker den.

En revolusjon innen hip-hop

Innen musikkvideoer som faller inn under sjangeren "gangster-rap" finner vi mange eksempler på lettkledde kvinner som rister på kroppene sine. Denne videoen av rapperen som bærer kvinnenavnet Nelly oppsummerer nok det meste og beviser til og med at bakenden til kvinner også kan brukes som kredittkortterminal.

Nelly - Tip Drill Uncensored by arfa

Heldigvis har min gamle romkamerat, David Dennis, fra de blodstenkte korridorene (vi var plaget med mygg) til Rex Nettleford Hall på Jamaica regissert en video som veier opp for alle disse lettkledde kvinnene - i hvert fall de fleste. Ta en titt på denne godsaken som i tillegg til å være rasende festlig også gir informasjon om prevensjon:

Plan B - watch more funny videos

Således, det får være nok morsomheter for denne gang!

Itral Imple: Et kort sammendrag av mastergradsoppgaven min

Jeg ble nylig bedt om å skrive et kort sammendrag av mastergradsoppgaven min (ikke mer enn tre sider). For de som skulle være interessert i forskningen jeg tidligere har gjort legger jeg her frem et utkast. Hvis dette utkastet faller i smak kan resten av verket mitt leses her.

Itral Imple: En studie av artikulasjoner av livity

    

       1.Referat

Hovedspørsmålet for masteroppgaven min, “Itral Imple: En studie av artikulasjoner av livity”, var hvordan livity (et begrep innen rastafarienes sosiolekt I-talk som henviser til noe man i første rekke kan kalle menneskers måte å være i verden på) ble artikulert av en gruppe rastafarier som refererte til seg selv som Itral Imples eller Bird Imples. Alle som ble intervjuet hadde en eller annen form for tilknytning til The University of the West Indies (UWI) i Mona, som ligger i ”uptown” Kingston på Jamaica. Metodene som ble benyttet var feltarbeid, åpne dybdeintervjuer og deltagende observasjon. De teoretiske perspektivene som ble brukt var hovedsakelig artikulasjonsteori slik den har blitt presentert av Greg Johnson, Stuart Hall og James Clifford. Denne teorien ser på mangfoldet (eller polyfonien) i ideer og praksiser innenfor en gitt bevegelse i stedet for å fremstille et generelt konsensus. Polyfonien viser til at en ”religion” eller ”bevegelse” består av flere stemmer som noen ganger harmonerer og andre ganger er i disharmoni, eller konflikt, med hverandre. Analysen inkluderte også elementer fra Thomas Tweeds teorier rundt ”crossing” og ”dwelling”

De viktigste underspørsmålene var: Hva rastafari og derav også Haile Selassie I betyr for personene som ble intervjuet; hvorvidt et mangfold, eller en polyfoni, av ideer, praksiser og forestillinger er forventet og akseptert; hvorvidt rastafaribevegelsen er en religion; personenes forhold til og syn på Bibelen og naturen; dietten deres; deres forhold til og håndtering av penger; forhold mellom rastafaribevegelsen og reggaemusikk; og seksualmoral. Oppgaven er en redegjørelse for hvilket mangfold begrepet livity kan innebære.

            2. Resultater

Studiet gav meg en rekke forskjellige svar på disse spørsmålene, jeg fant informasjonen som kom frem som svært interessant ettersom den avdekket fenomener som tidligere forskningslitteratur ikke har nevnt.

For det første var samtlige jeg diskuterte temaet med enige i at et vidt mangfold i praksis og forestillinger er akseptert innen Itral Imple og rastafaribevegelsen for øvrig (selv om enkelte påpekte at denne aksepten ikke nødvendigvis betyr at de var enige med hvorvidt de andres livity var rettmessig). Hva angår spørsmålet om ”hva” rastafari er, varierte svarene veldig, men det var likevel ingenting som tilsa at de var motstridende: Noen ville si at rastafari er udefinerbar og negus negast (i følge personen som ble intervjuet ”det mest opplyste av alle opplyste vesener”), andre kunne si at rastafari er Haile Selassie I (selvsagt med flere forskjellige forståelser av hva det begrepet innebar), kjærlighet, en livsvei, sannheten eller rett og slett en metodologi for å disiplinere sinnet. Tittelen Haile Selassie betyr ”treenighetens kraft”, men jeg ble overrasket da jeg hørte at de som ble intervjuet ikke delte de samme forestillingene om treenigheten som andre rastafarier og kristne innehar. I motsetning til den velkjente oppfatningen om at treenigheten består av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, holdt personene jeg intervjuet fast på at treenigheten består av Far, Mor, og Barn, fysisk representert av keiser Haile Selassie I, keiserinne Menen og deres barn. Det ble også dratt analogier til menneskelig reproduksjon og befruktning i naturen generelt. Til og med atomenes bestanddeler (protoner, elektroner og nøytroner) ble pekt ut som representanter for treenighetsprinsippet.

De fleste ”Imples” jeg snakket med understreket at rastafari ikke er en religion for dem, men at det finnes andre grupper som praktiserer såkalt ”religiøs rastafari”. Den fremste ideologen eller ”lederskikkelsen” for gruppen jeg intervjuet fremhevet særlig differansen mellom Itral Imples og såkalte ”Bibelrastaer”. Den sistnevnte gruppen er mer ”religiøse”. Han sa videre at religion og livity er rake motsetninger, ettersom han mener at religion er statisk, mens livity er dynamisk. I motsetning til hva jeg hadde lest av tidligere forskningslitteratur fant jeg ut at samtlige av personene jeg intervjuet enten distanserte seg komplett fra Bibelen (”brenner” den) og informasjonen som står i den, eller at de så på den som et dokument som kunne være en kilde til informasjon, men at den hadde blitt tuklet med.

Et annet sentralt tema innen rastafaribevegelsen var repatriering, altså ideen om en fysisk gjenvendelse til Afrika. I sin fysiske form ble dette aldri trukket frem, men i senere tid hørte jeg også snakk om at repatrieringen til Afrika nå har blitt en mental ”kryssing”, hvor man gjenfinner sine afrikanske røtter og sin identitet uavhengig av stedet man bor på.

Kostholdet til mange av gruppens medlemmer skilte seg også fra andre rastafari-grupperinger – all maten deres var vegetarisk og skulle helst være rå (hvis enkelte råvarer skulle kokes av nødvendighet måtte det gjøres ved hjelp av en ”sol-ovn”, slik at naturen tilberedte maten for dem). Dette hadde sin rot i tanken om at ilden tar vekk essensielle næringsstoffer, eller hva de kalte ”livsenzymer” fra maten. I tillegg var det mange i gruppen som unngikk å berøre penger direkte. Dette hadde sin årsak i forestillinger om at penger bærer med seg negative vibrasjoner som korrumperer sinnet. Hver gang personene som praktiserte dette prinsippet håndterte penger var det alltid en plastpose eller et lommetørkle mellom huden deres og pengene i den hensikt å unngå direkte kontakt. Den eldste personen jeg intervjuet hevdet på sin side at han brukte ritualer for å beskytte seg mot pengenes negative vibrasjoner og derfor kunne håndtere dem direkte.

Seksualmoralisk sett var samtlige personer som snakket om det enige om at det fantes mange tabubelagte seksuelle aktiviteter man som rastafari skal holde seg unna. Disse omfattet blant annet oral- og analsex. Deres syn på seksuelt eksplisitt dancehall-musikk var noe av det som varierte mest, enkelte mente at musikken var representativ for samfunnet de lever i, mens andre mente at den var ispedd falskheter, løgner og illusjoner.

Andre sentrale ideer i gruppen var tema som bærekraftig utvikling og ”dyp økologi”, økosentrisme sto sentralt i livssynet deres og var også noe mange av dem trakk frem som en viktig skillelinje mellom Itral Imples og andre rastafarigrupper (og enkelte andre religioner). Imples står for å sette skapelsen (Iration, som i motsetning til creation henviser til det originale skaperverket og ikke slik det har blitt etter menneskeheten har tuklet med det) i sentrum, i stedet for det antroposentriske synet som dominerer i mange andre religioner, særlig de monoteistiske. Enkelte gruppemedlemmer fant livsstilen til såkalte ”hjemlige” (indigenous) grupper interessant og forsvarte ofte deres respektive levesett (eller livities), selv om noen av disse gruppene inntok kjøtt.

Mangfoldet som kom frem i dataen som ble skapt under feltarbeidet kan påstås å tale artikulasjonsteoriens sak. Itral Imple-gruppen ved UWI viste meg at det er et mangfold av forskjellige praksiser og forestillinger i gruppen. Noen harmonerer med hverandre, mens andre ikke gjør det. Tweeds teorier om ”crossing” og ”dwelling” understreker at ”krysningen” som tidligere har omtalt fysisk repatriering til Afrika nå dreier seg om en endring i ens mentale tilstand og at ”hjemstedet” (hvor de oppholder seg [”dwelling”]) til de som ble intervjuet ikke lengre er Afrika eller Etiopia, men snarere Jamaica. Konseptet ”repatriering” handler for de Itral Imples jeg møtte om å finne tilbake til deres rastafari- eller afrikanske natur.

Partislakt del én: Feie for egen dør (Venstre)

Advarsel: Denne artikkelen er litt forskrudd, sarte sjeler og mennesker uten selvironi bør la være å lese den!

Jeg har tidligere kritisert parlamentarismen og diverse former for skinndemokrati. Her om dagen leste jeg en meget interessant artikkel om hvordan tilfeldige valg av representanter for en regjering kan styrke demokratiet. Her er den: http://www.stumbleupon.com/su/1uoNKi/www.abc.net.au/science/articles/2011/03/18/3165708.htm

Hovedpoengene i denne artikkelen er at et tilfeldig utvalg mennesker ofte kan være bedre egnet til å styre et land enn representanter fra politiske partier. Denne prosessen eliminerer for det første partilojalitet, best eksemplifisert i Norge med setninger som "Ap bygde opp landet, det kan da ikke være galt å stemme på dem!" og lignende. For det andre vil den føre til at den "vanlige personen i gata" får samme sjanse til å påvirke politikken som de menneskene som i dag fungerer som partipolitikere.

For å underholde de som måtte ta seg tid til å lese denne bloggen har jeg, etter å ha lest den nevnte artikkelen, bestemt meg for å "slakte" de fleste norske politiske partier og liste opp stereotypene jeg har oppfattet rundt deres representanter, ett etter ett. Det er viktig å feie for egen dør først, og siden jeg fikk stemmerett har jeg forholdsvis stemt på to partier: Venstre og Rødt. I dag skal jeg ta for meg Venstre.

Venstre er Norges eldste politiske parti og var også skyldige i innføring av parlamentarismen. I de senere år har det dessverre gått nedover for dem, de balanserer på sperregrensa (for de nordmenn som "stemmer strategisk" betyr dette at de ikke er verdt å stemme på og derfor er ganske ubetydelige) og ser ut til å snu seg etter vinden.Til tross for at de har en innvandringspolitikk jeg virkelig beundrer, flørter de alt for mye med høyresiden til at jeg kan være komfortable med dem. Enkelte mennesker jeg har møtt har hevdet at Venstre, grunnet sin liberalisme, er Norges mest anarkistiske parti. Dette er en påstand jeg kan være delvis enig i, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke aner hvilken form for anarkisme det dreier seg om, jeg går ut fra at det er noe som ligger delvis på høyresiden ettersom mange av deres medlemmer har den (for meg) ekle tendensen til å omtale seg selv som "borgerlige" (et skjellsord).

Venstremannen

Til tross for at lederen til Venstre per dags dato er en kvinne har jeg møtt svært få kvinner som representerer Venstre, det er åpenbart at de er i mindretall og at majoriteten av venstremenn blir nødt til å sokne til andre politiske legninger om de har lyst til å formere seg. Venstremenn er alltid misjonerende ateister (i motsetning til de mer anstendige apateistene). Som følge av denne personlighetsskavanken er de meget skeptiske til alternativ medisin og vil alltid skrike høyest når dét temaet kommer på banen. Mange av dem liker også å "name-droppe" partiet sitt med sterk aksentuering. For øvrig finnes det to kategorier venstremenn: Pampen og bohemen.

Pampen

Denne typen venstremann er ofte med i europeisk ungdom og ernærer enkelte ganger merkelige sympatier for andre vest-europeiske liberalister, samme hvor absurde vedkommende er. Pampen har ofte utdannelse på universitetsnivå og fantaserer ofte om å ha seg med et harem av høyrekvinner.  Hans arroganse kan føles lenge før han entrer et lokale og når han twitrer eller oppdaterer Facebookstatusen sin handler det ofte om hvilke luksusgoder han inntar (men aldri hva som kommer ut av kroppen hans etterpå). Stilen hans er konservativ og han er alltid glattbarbert. Dessuten ser han konsekvent på grensehandel som "harry" (og kanskje han har et poeng, ikke vet jeg).

Bohemen

Denne skapningen skiller seg fra pampen i den forstand at han kan oppfattes som mer tilbakelent og trivelig enn sistnevnte. Han er ofte moteriktig kledt. Langt hår og skjegg er ikke uvanlig og han er veldig glad i dialog.

Har jeg glemt noen typer? Ikke vet jeg. Jeg beundrer innvandringspolitikken til Venstre og liker at de har foreslått borgerlønn. Ellers er de ikke verdt å kaste bort tid på. Gi meg heller en innavlet alkoholiker fra en bakevje som stortingsrepresant.