Jeg ble nylig bedt om å skrive et kort sammendrag av mastergradsoppgaven min (ikke mer enn tre sider). For de som skulle være interessert i forskningen jeg tidligere har gjort legger jeg her frem et utkast. Hvis dette utkastet faller i smak kan resten av verket mitt leses
her.
Itral Imple: En studie av artikulasjoner av livity
1.Referat
Hovedspørsmålet for masteroppgaven min, “Itral Imple: En studie av artikulasjoner av livity”, var hvordan livity (et begrep innen rastafarienes sosiolekt I-talk som henviser til noe man i første rekke kan kalle menneskers måte å være i verden på) ble artikulert av en gruppe rastafarier som refererte til seg selv som Itral Imples eller Bird Imples. Alle som ble intervjuet hadde en eller annen form for tilknytning til The University of the West Indies (UWI) i Mona, som ligger i ”uptown” Kingston på Jamaica. Metodene som ble benyttet var feltarbeid, åpne dybdeintervjuer og deltagende observasjon. De teoretiske perspektivene som ble brukt var hovedsakelig artikulasjonsteori slik den har blitt presentert av Greg Johnson, Stuart Hall og James Clifford. Denne teorien ser på mangfoldet (eller polyfonien) i ideer og praksiser innenfor en gitt bevegelse i stedet for å fremstille et generelt konsensus. Polyfonien viser til at en ”religion” eller ”bevegelse” består av flere stemmer som noen ganger harmonerer og andre ganger er i disharmoni, eller konflikt, med hverandre. Analysen inkluderte også elementer fra Thomas Tweeds teorier rundt ”crossing” og ”dwelling”
De viktigste underspørsmålene var: Hva rastafari og derav også Haile Selassie I betyr for personene som ble intervjuet; hvorvidt et mangfold, eller en polyfoni, av ideer, praksiser og forestillinger er forventet og akseptert; hvorvidt rastafaribevegelsen er en religion; personenes forhold til og syn på Bibelen og naturen; dietten deres; deres forhold til og håndtering av penger; forhold mellom rastafaribevegelsen og reggaemusikk; og seksualmoral. Oppgaven er en redegjørelse for hvilket mangfold begrepet livity kan innebære.
2. Resultater
Studiet gav meg en rekke forskjellige svar på disse spørsmålene, jeg fant informasjonen som kom frem som svært interessant ettersom den avdekket fenomener som tidligere forskningslitteratur ikke har nevnt.
For det første var samtlige jeg diskuterte temaet med enige i at et vidt mangfold i praksis og forestillinger er akseptert innen Itral Imple og rastafaribevegelsen for øvrig (selv om enkelte påpekte at denne aksepten ikke nødvendigvis betyr at de var enige med hvorvidt de andres livity var rettmessig). Hva angår spørsmålet om ”hva” rastafari er, varierte svarene veldig, men det var likevel ingenting som tilsa at de var motstridende: Noen ville si at rastafari er udefinerbar og negus negast (i følge personen som ble intervjuet ”det mest opplyste av alle opplyste vesener”), andre kunne si at rastafari er Haile Selassie I (selvsagt med flere forskjellige forståelser av hva det begrepet innebar), kjærlighet, en livsvei, sannheten eller rett og slett en metodologi for å disiplinere sinnet. Tittelen Haile Selassie betyr ”treenighetens kraft”, men jeg ble overrasket da jeg hørte at de som ble intervjuet ikke delte de samme forestillingene om treenigheten som andre rastafarier og kristne innehar. I motsetning til den velkjente oppfatningen om at treenigheten består av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, holdt personene jeg intervjuet fast på at treenigheten består av Far, Mor, og Barn, fysisk representert av keiser Haile Selassie I, keiserinne Menen og deres barn. Det ble også dratt analogier til menneskelig reproduksjon og befruktning i naturen generelt. Til og med atomenes bestanddeler (protoner, elektroner og nøytroner) ble pekt ut som representanter for treenighetsprinsippet.
De fleste ”Imples” jeg snakket med understreket at rastafari ikke er en religion for dem, men at det finnes andre grupper som praktiserer såkalt ”religiøs rastafari”. Den fremste ideologen eller ”lederskikkelsen” for gruppen jeg intervjuet fremhevet særlig differansen mellom Itral Imples og såkalte ”Bibelrastaer”. Den sistnevnte gruppen er mer ”religiøse”. Han sa videre at religion og livity er rake motsetninger, ettersom han mener at religion er statisk, mens livity er dynamisk. I motsetning til hva jeg hadde lest av tidligere forskningslitteratur fant jeg ut at samtlige av personene jeg intervjuet enten distanserte seg komplett fra Bibelen (”brenner” den) og informasjonen som står i den, eller at de så på den som et dokument som kunne være en kilde til informasjon, men at den hadde blitt tuklet med.
Et annet sentralt tema innen rastafaribevegelsen var repatriering, altså ideen om en fysisk gjenvendelse til Afrika. I sin fysiske form ble dette aldri trukket frem, men i senere tid hørte jeg også snakk om at repatrieringen til Afrika nå har blitt en mental ”kryssing”, hvor man gjenfinner sine afrikanske røtter og sin identitet uavhengig av stedet man bor på.
Kostholdet til mange av gruppens medlemmer skilte seg også fra andre rastafari-grupperinger – all maten deres var vegetarisk og skulle helst være rå (hvis enkelte råvarer skulle kokes av nødvendighet måtte det gjøres ved hjelp av en ”sol-ovn”, slik at naturen tilberedte maten for dem). Dette hadde sin rot i tanken om at ilden tar vekk essensielle næringsstoffer, eller hva de kalte ”livsenzymer” fra maten. I tillegg var det mange i gruppen som unngikk å berøre penger direkte. Dette hadde sin årsak i forestillinger om at penger bærer med seg negative vibrasjoner som korrumperer sinnet. Hver gang personene som praktiserte dette prinsippet håndterte penger var det alltid en plastpose eller et lommetørkle mellom huden deres og pengene i den hensikt å unngå direkte kontakt. Den eldste personen jeg intervjuet hevdet på sin side at han brukte ritualer for å beskytte seg mot pengenes negative vibrasjoner og derfor kunne håndtere dem direkte.
Seksualmoralisk sett var samtlige personer som snakket om det enige om at det fantes mange tabubelagte seksuelle aktiviteter man som rastafari skal holde seg unna. Disse omfattet blant annet oral- og analsex. Deres syn på seksuelt eksplisitt dancehall-musikk var noe av det som varierte mest, enkelte mente at musikken var representativ for samfunnet de lever i, mens andre mente at den var ispedd falskheter, løgner og illusjoner.
Andre sentrale ideer i gruppen var tema som bærekraftig utvikling og ”dyp økologi”, økosentrisme sto sentralt i livssynet deres og var også noe mange av dem trakk frem som en viktig skillelinje mellom Itral Imples og andre rastafarigrupper (og enkelte andre religioner). Imples står for å sette skapelsen (Iration, som i motsetning til creation henviser til det originale skaperverket og ikke slik det har blitt etter menneskeheten har tuklet med det) i sentrum, i stedet for det antroposentriske synet som dominerer i mange andre religioner, særlig de monoteistiske. Enkelte gruppemedlemmer fant livsstilen til såkalte ”hjemlige” (indigenous) grupper interessant og forsvarte ofte deres respektive levesett (eller livities), selv om noen av disse gruppene inntok kjøtt.
Mangfoldet som kom frem i dataen som ble skapt under feltarbeidet kan påstås å tale artikulasjonsteoriens sak. Itral Imple-gruppen ved UWI viste meg at det er et mangfold av forskjellige praksiser og forestillinger i gruppen. Noen harmonerer med hverandre, mens andre ikke gjør det. Tweeds teorier om ”crossing” og ”dwelling” understreker at ”krysningen” som tidligere har omtalt fysisk repatriering til Afrika nå dreier seg om en endring i ens mentale tilstand og at ”hjemstedet” (hvor de oppholder seg [”dwelling”]) til de som ble intervjuet ikke lengre er Afrika eller Etiopia, men snarere Jamaica. Konseptet ”repatriering” handler for de Itral Imples jeg møtte om å finne tilbake til deres rastafari- eller afrikanske natur.
