Partislakt del én: Feie for egen dør (Venstre)

Advarsel: Denne artikkelen er litt forskrudd, sarte sjeler og mennesker uten selvironi bør la være å lese den!

Jeg har tidligere kritisert parlamentarismen og diverse former for skinndemokrati. Her om dagen leste jeg en meget interessant artikkel om hvordan tilfeldige valg av representanter for en regjering kan styrke demokratiet. Her er den: http://www.stumbleupon.com/su/1uoNKi/www.abc.net.au/science/articles/2011/03/18/3165708.htm

Hovedpoengene i denne artikkelen er at et tilfeldig utvalg mennesker ofte kan være bedre egnet til å styre et land enn representanter fra politiske partier. Denne prosessen eliminerer for det første partilojalitet, best eksemplifisert i Norge med setninger som "Ap bygde opp landet, det kan da ikke være galt å stemme på dem!" og lignende. For det andre vil den føre til at den "vanlige personen i gata" får samme sjanse til å påvirke politikken som de menneskene som i dag fungerer som partipolitikere.

For å underholde de som måtte ta seg tid til å lese denne bloggen har jeg, etter å ha lest den nevnte artikkelen, bestemt meg for å "slakte" de fleste norske politiske partier og liste opp stereotypene jeg har oppfattet rundt deres representanter, ett etter ett. Det er viktig å feie for egen dør først, og siden jeg fikk stemmerett har jeg forholdsvis stemt på to partier: Venstre og Rødt. I dag skal jeg ta for meg Venstre.

Venstre er Norges eldste politiske parti og var også skyldige i innføring av parlamentarismen. I de senere år har det dessverre gått nedover for dem, de balanserer på sperregrensa (for de nordmenn som "stemmer strategisk" betyr dette at de ikke er verdt å stemme på og derfor er ganske ubetydelige) og ser ut til å snu seg etter vinden.Til tross for at de har en innvandringspolitikk jeg virkelig beundrer, flørter de alt for mye med høyresiden til at jeg kan være komfortable med dem. Enkelte mennesker jeg har møtt har hevdet at Venstre, grunnet sin liberalisme, er Norges mest anarkistiske parti. Dette er en påstand jeg kan være delvis enig i, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke aner hvilken form for anarkisme det dreier seg om, jeg går ut fra at det er noe som ligger delvis på høyresiden ettersom mange av deres medlemmer har den (for meg) ekle tendensen til å omtale seg selv som "borgerlige" (et skjellsord).

Venstremannen

Til tross for at lederen til Venstre per dags dato er en kvinne har jeg møtt svært få kvinner som representerer Venstre, det er åpenbart at de er i mindretall og at majoriteten av venstremenn blir nødt til å sokne til andre politiske legninger om de har lyst til å formere seg. Venstremenn er alltid misjonerende ateister (i motsetning til de mer anstendige apateistene). Som følge av denne personlighetsskavanken er de meget skeptiske til alternativ medisin og vil alltid skrike høyest når dét temaet kommer på banen. Mange av dem liker også å "name-droppe" partiet sitt med sterk aksentuering. For øvrig finnes det to kategorier venstremenn: Pampen og bohemen.

Pampen

Denne typen venstremann er ofte med i europeisk ungdom og ernærer enkelte ganger merkelige sympatier for andre vest-europeiske liberalister, samme hvor absurde vedkommende er. Pampen har ofte utdannelse på universitetsnivå og fantaserer ofte om å ha seg med et harem av høyrekvinner.  Hans arroganse kan føles lenge før han entrer et lokale og når han twitrer eller oppdaterer Facebookstatusen sin handler det ofte om hvilke luksusgoder han inntar (men aldri hva som kommer ut av kroppen hans etterpå). Stilen hans er konservativ og han er alltid glattbarbert. Dessuten ser han konsekvent på grensehandel som "harry" (og kanskje han har et poeng, ikke vet jeg).

Bohemen

Denne skapningen skiller seg fra pampen i den forstand at han kan oppfattes som mer tilbakelent og trivelig enn sistnevnte. Han er ofte moteriktig kledt. Langt hår og skjegg er ikke uvanlig og han er veldig glad i dialog.

Har jeg glemt noen typer? Ikke vet jeg. Jeg beundrer innvandringspolitikken til Venstre og liker at de har foreslått borgerlønn. Ellers er de ikke verdt å kaste bort tid på. Gi meg heller en innavlet alkoholiker fra en bakevje som stortingsrepresant.

Menneskeverd og valuta

Inntil i dag morges hadde jeg en viss tro på at de fleste mennesker som har fått med seg de tragiske konsekvensene av jordskjelvet og den påfølgende tsuniamien i Japan følte sympati for landets tap i tillegg til sikkerhetsrisikoene japanerne står overfor.

Selvsagt brast denne illusjonen, denne lille idealismen som ikke en gang kan kalles for naiv, etter at en venn av meg postet dette skremmende bildet på Facebook. Det viser en rekke bokstavelig talt idiotiske uttalelser gjort av amerikanere (klipt ut fra Facebook-statusene deres) som mener at jordskjelvet er en velfortjent karmisk straff etter japanerene angrep Pearl Harbor (i følge enkelte av disse individene, med atomvåpen) i 1941. Som følge av dette angrepet døde 2,350 mennesker, hvorav 68 var sivile. Jeg finner det fantastisk at disse amerikanerene har glemt hvordan deres egen nasjon retalierte. To atombomber ble sluppet, den ene over Hiroshima, den andre over Nagasaki. Totalt døde i overkant av 200.000 mennesker og denne estimeringen inkluderer ikke det ekstreme antallet mennesker som senere har dødd av komplikasjoner som følge av stråleskade.

Jeg er vel versert med såkalte "troll" på internett, mennesker som ofte opererer under falsk eller anonym identitet i den hensikt å skape konflikt og kontrovers i en gitt debatt. (En aktivitet jeg selv liker å utføre, men selvsagt uten å bli for smakløs og ikke minst direkte idiotisk.) Dessverre har jeg sjekket noen av navnene på dette bildet. De er ikke troll, de av dem som har åpne profiler kan finnes av enhver person som selv har en Facebook-konto. Ingen redigeringer har blitt foretatt.

Etter å ha sett dette stilte en venn av meg spørsmålet vedrørende hvor logikken bak dette kommer fra. Han  lurte på hvor mange amerikanere som "karmisk" sett skal dø etter USAs aktiviteter i Irak og tenkte seg følgelig at ut fra samme skala som Pearl Harbor versus jordskjelvet bør 5 millioner amerikanere altså dø av en naturkatastrofe på De forente staters jord. Hvis det er slik dette meget skjeve synet på karma fungerer har han selvsagt rett, men min teori er at denne troll-logikken baserer seg på noe ganske annet, kapitalisme og variasjonene mellom monetær valuta fra land til land.

Ut fra dagens kurs og denne "logikken" er en amerikaner verdt nesten seks gjennomsnittlige nordmenn (én av dem er kanskje litt undervektig). Følgelig er en nordmann verdt omkring 15 jamaicanere, mens en overvektig person fra Trinidad er verdt like mye som én nordmann. Én amerikaner er for tiden verdt litt over 82 japanere. (Kursen varierer selvsagt hele tiden og jeg vil ikke kjede leseren med detaljer, men ut fra dagens kurs stemmer denne valutaen nesten overens med dødstallene fra Pearl Harbor vs. Hiroshima og Nagasaki - jeg er for lat til å grave frem datidens kurs, men dette er egentlig litt skremmende.)

Jeg har ingen problemer med det buddhistiske konseptet karma. Strippet ned betyr det rett og slett årsak og virkning. Det jeg ikke liker å se er at kapitalistiske valutaforskjeller skal anvendes for å modifisere prinsippet i den hensikt å rettferdiggjøre folkemord, eller hvorfor naturkatastrofer er fortjent.

Vi må ikke glemme tsunamien som rammet sør-øst Asia i 2006, det var selvsagt noen individer som hevdet at denne katastrofen rammet de som ble drept fordi de ikke hadde akseptert Jesus Kristus som sin frelser. Det samme fenomenet oppstod selvsagt etter det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti i 2010. Da kom lignende individer av det forkvaklede slaget med påstander om at den såkalte "djevledyrkingen" som foregår innen Haitis vodou-religion (må ikke forveksles med Hollywoods "voodoo") var årsaken til hendelsen.

Tilbake til Japan: Som for å gni salt i såret har det i skrivende stund skjedd et etterskjelv som målte 5.8 på Richters skala for kort tid siden. Jeg aner ikke hvilket angrep Japan nå blir straffet for i enkelte personers hoder. Disse personene er dessverre ikke "ikke-mennesker", de tilhører samme art som oss andre, men ignoransen deres og mangel på koherent tankegang skremmer meg.

Mine (verdiløse, men symbolske) tanker går til japanerne.

Banalisering av islam

Nok en Rognmo-klassiker - fortsatt like relevant. Siden jeg nok en gang skal prøve meg som underholder gir jeg dere Rolf Harris med sangen "Jake the Peg". Den har ingenting med teksten å gjøre.

De siste årene har begreper fra vestlig politisk terminologi ofte blitt brukt for å omtale islam. I utgangspunktet virket kanskje dette som en god idé, ettersom islam tross alt er en svært mangfoldig religion. Man skulle tro at innføring av disse begrepene ville knuse den utbredte forestillingen om at islam er en monolittisk størrelse. Dette har dessverre ikke skjedd. I stedet har media, politikere og andre debattanter sjonglert vilkårlige politiske begreper. Resultatet av dette er at debattene rundt islam har degenerert til et tøysete lavmål.
 

Det verste eksempelet er nok bruken av ordet "radikal". Politikere og media er svært opptatte av å understreke hvor farlig "radikal islam" er. Dessverre har jeg ikke blitt opplyst om hva "radikal islam" konkret går ut på. Som politisk begrep brukes "radikalt" ofte om noe som er omveltende og ytterliggående. Begrepets mangfoldighet og bruksområde er svært vidt, men det brukes alltid i kontrast med begreper som "konservativ" og "reaksjonær". Med dette i bakhodet kan man kanskje tenke seg at radikal islam betyr at muslimer bryter med tradisjonelle verdier, endrer politisk ståsted, blir revolusjonære eller lignende.

Denne illusjonen brast for meg da landsdelsavisa Nordlys påsto at hvis den ultrakonservative islamske retningen wahhabisme får innflytelse i Tromsø vil dette (paradoksalt nok) føre til mer radikal islam. Hvis jeg skal prøve å lese inn en slags fornuftig mening i denne påstanden må det i så fall være at Tromsøs veletablerte muslimer blir irriterte over wahhabistene og tar avstand fra trossamfunnet deres. Følgelig blir noen av Tromsø-muslimene kanskje mer "radikale" og får lyst til å vise bedre frem hva det vil si å være muslim for dem. Selvsagt tror jeg ikke at det var dette avisa mente. Hver gang media snakker om "terrorceller" i Norge, dukker tross alt ordet "radikal" opp igjen.

Begrepet ser ut til å ha blitt en ”kulturell søppelbøtte” hvor politikere og journalister kaster alt de ikke liker med islam – uansett hvor i verden og hvilken retning av islam fenomenene kommer fra. Som en følge av dette mister begrepet sin mening.

Den ofte siterte og meget kontroversielle islamkritikeren Mark A. Gabriel opererer med sitt eget kategoriseringssystem:

Sekulære muslimer: Som kun tror på de gode versene, mens de forkaster alt som har med jihad å gjøre.
Den tradisjonelle muslimen: De lærer islam og vet at jihad er en del av den, men de nøler med å gjøre det i praksis fordi de blir redde.
Islamistene: Det er disse som utfører vold og terrorhandlinger. Det er disse som praktiserer den egentlige islam slik den ble åpenbart til profeten.

Hva bakgrunnen for denne tredelingen er vet jeg ikke, men den kan kritiseres på samtlige punkter. Hvorfor skal det være forutsatt at sekulære muslimer, altså de som er for adskillelse av religion og stat, bare tror på hva Gabriel beskriver som ”gode vers”? Hvilken autoritet har for øvrig Gabriel til å avgjøre hva som er ”gode” og dårlige vers? Hva angår ”tradisjonelle muslimer” klarer heller ikke Gabriel å nyansere hvilke mangfoldige betydninger jihad innehar. Generaliseringen i den siste kategorien er nærmest pervers. Islamisme er for det første ikke en ensartet gruppe, men en samlebetegnelse for flere forskjellige retninger av politisk islam, noen er militante, andre er ikke det. Hva Gabriel mener er ”den egentlige islam” skal jeg utelate fra denne teksten.

Et annet, mer lokalt forsøk på generaliserende klassifisering finner vi på Facebook-gruppen ”Nei til Moske [sic!] i Tromsø”:

”Det finnes idag to grupper muslimer. På den ene siden de såkalte moderate muslimer som verdsetter frihet, likhet og menneskerettigheter. På den andre siden islamistene, ekstreme muslimske grupperinger som ser på FNs Menneskerettighetserklæring som ikke-islamsk og motkjemper vestlig påvirkning med terror og vold. Den militante islamismens kamp mot kristendom og andre religioner er vår tids mest eksplisitte og skremmende form for religiøs forfølgelse”

Her ser vi nok et eksempel på sverting av islamister og generalisering av muslimer. Denne klassifiseringen får det til å virke som om islam består av to typer mennesker: Venstrepolitiker Abid Raja og Osama bin Laden. Det er for øvrig fascinerende å se at ordet ”moderat”, som ofte relateres til sentrumspolitikk, er svært utbredt i norske beskrivelser av muslimer, mens ordet ”liberal” virker fraværende. Finnes det ingen liberale muslimer?

Religionshistoriker og seniorforsker ved Södertörns universitet, David Thurfjell, presiserer at islamister til en viss grad deler posisjon med venstresiden, dette gjelder særlig land som Norge og Sverige, hvor venstresidens representanter ofte sympatiserer med muslimer. I Frankrike har det på den andre siden vært problematisk for muslimer å samarbeide med venstresiden ettersom sistnevnte ikke aksepterer et islamsk syn på familien og kvinners posisjon.

Samme hvor mange ”vestlige” kategorier man benytter seg av i famlende forsøk på å beskrive islamske retninger, vil det aldri være nyansert og beskrivende nok ettersom islamisme går på tvers av disse kategoriene. Jeg vil med dette oppfordre media til å publisere en opplysende serie som tar for seg de forskjellige retningene innen islam, både hva angår tro, praksis og politikk. Slik mediebildet er i dag er det like greit at media kutter ut bruken av uttrykkene ”moderat” og ”radikal” og heller banaliserer debatten ytterligere ved å omtale muslimer som ”snille” eller ”slemme”.

Musikken og meg

I dette innlegget skal jeg presentere litt triviell informasjon om meg selv og mitt forhold til musikk og lyrikk. Begge er ting jeg liker og, bare for å gi meg en ekstra bonus, rimer de i tillegg!

Jeg har fått musikk og denslags inn med morsmelken, ett av mine tidligste minner er fra da jeg var rundt 18 måneder gammel: Jeg var på et hotell (enten i Oslo eller et sted i Hellas), mens jeg hørte på radioen og skrudde på bryterne for å skifte radiostasjon. Jeg danset til musikken og hadde det generelt sett gøy. Da jeg var litt eldre enn 18 måneder og kunne kommunisere mer effektivt lærte min bestemor meg å rime. Det skal sies at de fleste rimene jeg fant på i den tiden var nødrim basert på ord som ikke eksisterer i noen ordbok eller på noe (kjent) språk, men jeg likte absolutt aktiviteten.

Et sted rundt 10-årsalderen fikk jeg sansen for reggae, dancehall og hip-hop. Jeg tror de første "rap'ene" (eller [rytmisk] slarv, som det heter på norsk) mine ble skrevet kort tid senere. Senest i 13-årsalderen, men antagelig før. I den samme perioden lærte jeg meg håndtering av diverse instrumenter (skjønt jeg virkelig skulle ønske at spilling av instrumenter var som å lære seg å sykle). Etter en sovende fase gjennom deler av ungdomsskolen kom de ovennevnte musikkformene tilbake til meg, mer intense enn før.

Da jeg tok allmennfag på videregående var mitt eneste kreative utløp (i skoletiden) skriving av skolestiler. Jeg hadde en følelse av at deler av meg, særlig den musikalske, ble neglisjert. Skrivegleden min økte i det minste og språkføringen min gikk fra til å være relativt bra til helt fantastisk (akademia økte selvsagt disse egenskapene ytterligere, men det er en annen historie). Dette er uansett en digresjon, poenget er at musikkformene og min entusiasme for dem kom tilbake. Det samme gjaldt lyrikkskrivingen. Under mitt andre år på videregående satte jeg alltid av litt tid for poesi og inkorporerte også dikt i skolestilene mine. Musikksmaken min begynte gradvis å vende tilbake til sine røtter. Solide mengder hip-hop og reggae ble kjøpt inn og lyttet til.

Den første sangen jeg spilte inn i et studio var klassikeren "Bling-Bling" (med [og produsert av] Rap-Porter), en parodi på nynorskrap, Side Brok og gud-vet-hva. For de som måtte ønske å lytte til makkverket finnes det her. (Kontakt meg hvis dere ønsker en signert CD.)

Etter dette fulgte sivilarbeiderperioden og sammen med en god venn av meg (som av uvisse årsaker ønsker å være anonym) skrev jeg denne sangen, som handlet om oppdragsgiveren min og hans persona (til alle potensielle fremtidige arbeidsgivere: Dette er det eneste tilfellet hvor jeg har skrevet en sang om en autoritetsfigur jeg har vært underlagt og jeg tror ikke det kommer til å skje igjen - håper jeg).

Siden den gang har jeg skrevet et utall tekster og mine opphold på Jamaica har gitt meg en (mer enn) godkjent evne til å imitere jamaicansk patois. Etter jeg ble eksponert for en annen karibisk musikksjanger, zouk, har jeg også hatt en tendens til å lage ekstremt klissete kjærlighetssanger. Det beste eksempelet på sistnevnte er nok en annen Raggamo-klassiker, "Vakre tone". Gjennomgående tema i hva jeg skriver ser ut til å være klissete kjærlighetssanger (samt enda mer klissete sanger om hva denslags kan lede til), mitt forhold til Yaldabaoth, muser (nei, ikke gnageren), politikk, følelseslivet mitt for øvrig, filosofi  og ikke minst god, gammeldags selvmedisinering.

Uansett, hva mener dere? Er det plass til "Raggamo" i populærmusikkens verden? Ønskes flere rim og sanger om gitte tema venter jeg spent på ønsker. Jeg har en god del refuserte dikt også.

Yaldabaoth og meg

Det finnes mange guddommer i denne verden. Man har "Gud" som er hovedpersonen i "de tre store" religionene (jødedom, kristendom og islam), skjønt denne entiteten også har deltatt i mindre allmenkjente religioner som av diverse årsaker ikke har slått så godt an som de abrahamittiske. De som har lest bibelen, deler av den og/eller koranen har kanskje lagt merke til diverse holdningsendringer i hovedpersonens, eller Guds, karakter. Poenget med denne teksten er på ingen måte å kritisere vedkommendes karakterutvikling, men heller å fortelle om mitt forhold til denne entiteten. I min underbevissthet går han (fordi han grammatisk sett er av hankjønn i oversettelsene jeg har lest) under navnene Yaldabaoth (sønn av kaos), Samael (de blindes gud) og Saklas (den tåpelige). Det førstnevnte navnet er det mest populære, men det tar veldig lang tid å skrive det. Det har også fire stavelser, så min venn Øystein og jeg ga ham følgelig kjælenavnet "Yabbe". Han kalles også for "Demiurgen". Siden jeg ikke er i religionsvitermodus akkurat nå skal jeg driste meg til å sitere Wikipedia på saken (pass dere, akademikere og studenter - gjør dere dette i en oppgave eller artikkel vil dere bli slaktet rituelt).

The demiurge is a concept from the Platonic, Neopythagorean, Middle Platonic, and Neoplatonic schools of philosophy for an artisan-like figure responsible for the fashioning and maintenance of the physical universe. The term was subsequently adopted by the Gnostics. Although a fashioner, the demiurge is not quite the creator figure in the familiar monotheistic sense; both the demiurge itself and the material from which the demiurge fashions the universe are considered either uncreated and eternal, or the product of some other being, depending on the system.

Innen kristen gnostisisme anses Yabbe ofte for å være en guddom skapt av Sofia, entiteten som representerer visdommen. Detaljer rundt ham varierer, men han er alltid ignorant og er helt sikker på at han er allmektig, til tross for at han bare har kontroll over materien. Til de av dere som vil finne ut mer om temaet anbefales denne teksten, samt en menge andre. Gnostisisme har for øvrig vært et hett tema i populærkulturen. Filmer som Pleasantville, Dark City, The Matrix, The Jacket, Donnie Darko etc er gode eksempler på dette. Uansett har dette vært en digresjon, la oss nå utforske underbevisstheten min og se hva vi finner der.

Mens andre religiøse mennesker drømmer om trivelige religiøse skikkelser som Jesus, profeten Muhammad (fred være med ham), forskjellige inkarnasjoner av Buddha og diverse vediske guddommer drømmer jeg altså om Yabbe. Mennesker med dyp psykologisk innsikt får si hva de vil om denne saken (og jeg er mer enn villig til å lytte), men jeg må likevel stille spørsmålet: HVORFOR MEG? De andre nevnte religiøse skikkelsene ser bra ut, og er ganske trivelige mens Yabbe angivelig ser ut som en løve med slangekropp og lysende øyne og lider i tillegg av en megalomani som bare Charlie Sheen og Kanye West muligens kan utfordre.

 

Hei, jeg er Gud, liksom.

Siden jeg først leste om denne guddommen eller hva man nå skal kalle ham i tenårene har han brent seg fast i underbevisstheten min. Hvor mange ganger har jeg ikke gått hjem fra "byen" en fredags- eller lørdagskveld, delvis eller komplett beruset, pinlig bevisst over det og utilfredsstilt, mens jeg patter på en sigarett og føler Yabbe, materiens gud, le av meg?

For å eksemplifisere dette presenterer jeg dere med et utdrag fra dagboken min, datert 21/09-2006:

I natt drømte jeg om Yaldabaoth.

Han manifesterte seg først i en stor, mørk sky ved UiTs institutt for fysikk nær Prestvannet. Skyen hadde røde øyne og han skremte meg, jeg mener jeg var sammen med noen uidentifiserbare venner. Etter dette tror jeg at jeg løp hjem. Yaldabaoth manifesterte seg igjen, skyer trekte seg sammen til en løvelignende skapning som så ut som om den var laget av børstet stål eller et annet matt metall. Han trampet (som et illsint barn) utenfor min mors nybygde hus, så en del av trappeavsatsen tok fyr.

Jeg slokket brannen med et pulverapparat. Min mor var også der. Yabbe kom igjen, og satte fyr på huset vi bor i nå. Brannene han startet var små, men kunne utvikle seg. Vi fikk slokket dem.

Hverdagssituasjonen var altså å gå i konstant bekymring for Yabbe og hans branner. De kunne slokkes, men det forutsatte at noen var hjemme under hans herjinger (jeg hadde en følelse av at det alltid skjedde til faste tider).

Manifestasjonene så ut som noe fra en filmproduksjon med stort budsjett og mye data-animasjon. Det fremsto som i overkant falskt og flashy.

Mulig tolkning: Yabbe manifesterte seg først ved PREST-vannet, nær institutt for FYSIKK. Dette kan peke på organisert, institusjonell (monoteistisk) religion og Yabbe som materiens, eller skjebnens gud (fysikk, årsak og virkning, lover, etc). De flashy CG-aktige manifestasjonene hans kan peke på falskheten hans.

Temaet med branner var interessant, de var først og fremst irritasjonsmomenter som bandt meg til hjemmet. For øyeblikket føler jeg meg plagsomt bundet til hjemmet, og jeg føler at det vil være galt av meg å reise, selv om jeg har lyst. Enkelte ting, som sosialt miljø og et ønske om å få hjulpet min mor med å få flyttet inn i det nybygde huset holder meg tilbake. Det reflekterer uansett situasjonen jeg er i utrolig bra. Materiens Gud holder meg her, men han er falsk. De små brannene kan symbolisere små begjærer, altså de som holder meg her.

Et annet interessant aspekt er at gnostiske ideer står mer sentralt i min underbevissthet enn f.eks. kristne. Jeg kan aldri huske å ha drømt om hverken Jesus, Gud, eller Djevelen, men drømmer som omhandler reinkarnasjon og grusomheten til dømmende Guder står svært sentralt. Kanskje kan dette være med på å undergrave teorier om at kristendommen er mer "naturlig" for mennesker som bor her, ettersom jeg har vokst opp i en delvis ateistisk familie (med elementer av nyreligiøsitet og radikale politiske retninger).

Vanligvis blir drømmene mine presentert i en visuell kvalitet som ligner på dårlige VHS-kassetter avspilt på en middelmådig TV. Noen ganger hender det at de har fantastiske visuelle effekter som Hollywood, per dags dato, bare kan drømme om å imitere. Yabbe utnytter selvsagt denne merkverdige underbevisste kvaliteten i sinnet mitt til det ekstreme.

Dette leder meg til det endelige spørsmålet: Finnes Yaldabaoth? Svaret mitt er "Absolutt!", én ting er at han er et symbol på materien (som vi ikke kan benekte at eksisterer innenfor våre vitenskapelige paradigmer), men det som er mest skremmende er at så lenge han eksisterer som en idé er han i live - I HODENE VÅRE! Og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

På gjensyn, Yabbe!

De upubliserte filene: Spill og fag

Til tross for at dette er en "Rognmo-klassiker" har teksten aldri blitt publisert før.

"Tenk om jeg kunne kombinere underholdning med studier!" Hvor mange ganger har ikke den gladhedonistiske studenten som sitter foran PC'en og spiller spill i stedet for å arbeide med studiene sine tenkt dette? Løsningen er her, i hvert fall for studenter ved det samfunnsvitenskapelige fakultet: Spill de spillene som kan utvikle din faglige kompetanse samtidig som det er gøy! Det finnes et utall spill hvor man kan teste ut sin faglige kompetanse og jeg skal her nevne noen få av dem. Noen spill er tverrfaglige, så disse kan man spille sammen med venner fra andre institutter slik at det blir en faglig-sosial opplevelse med inkludert rekreasjon.

For sosiologen og/eller statsviteren, kan spillet "Sim City Samfunn" anbefales. Her kan man teste ut forskjellige styresett og manipulere de fleste andre aspekter ved samfunnet (det kan hende spillet har sitt bias, men den oppvakte forsker vil definitivt legge merke til dette og skrive en artikkel eller avhandling om saken). Du kan visstnok skape en anarko-syndikalistisk drømmeby eller en grusom, kapitalistisk helvetespøl (den oppvakte leser vil legge merke til mitt bias i denne saken). Et annet spill som fungerer både for sosiologer, historikere, statsvitere og religionsvitere er Civilization-serien, hvor man får ansvaret for å styre en hel kulturs historie. Dette spillet er såpass tverrfaglig at man kan lage en stor sammenkomst - folk med forskjellige idealer og synspunkter kan til og med spille mot hverandre. En heidundrende og utdannende sammenkomst blir med andre ord resultatet.

Sosialantropologene (og andre faglige retninger som anvender samme metoder) er blant de studentene som har flest spill å velge mellom. De klart beste spillene for denne gruppen tilhører selvsagt Sims-serien (spesielt Sims 3). Etnografen kan forberede sitt feltarbeid ved å konstruere den gruppen han måtte ønske (avhengig av sine forventninger), sofistikert høykultur eller "primitive" stammesamfunn, alt er mulig, og studenten kan selv velge hvordan studieobjektene skal se ut. I Sims kan man til og med velge mellom komplett observasjon, deltagende observasjon og komplett deltakelse (samt en heller uetisk praksis som baserer seg på manipulasjon eller bokstavelig talt deus ex machina). Ved å konstruere en "Sim" med ens egne personlighetstrekk og aspirasjoner kan man bli deltager eller deltagende observatør og slik få en idé om hvilke følelser som vekkes når man er på feltarbeid. Det som for mange er en dyrekjøpt erfaring blir en lek for den gladhedonistiske og fornuftige student. Religionsvitere kan selvsagt også benytte seg av Sims. La Sim'ene du studerer få høye åndelige aspirasjoner og sett i gang med feltarbeidet! Ved å benytte seg av juksekoden som gir deg et tilskudd av penger kan man til og med simulere (den ideelle versjonen av Lånekassen! Grand Theft Auto-serien (heretter GTA) passer bra for den dristige anropologen som vil forberede seg på infiltrering av kriminelle miljøer. Der kan du selv delta i organisert kriminalitet og bli "street smart" uten å måtte bøte med livet. Ettersom du kan lagre spillet underveis, kan du bøte med det virtuelle livet ditt så mange ganger du måtte ønske (her finner man også en bra mulighet for teologer og filosofer med interesse for døden og andre eksistensielle spørsmål, religionsvitere for øvrig kan spille GTA2 og ta oppdrag for militante Hare Krishna'er). GTA er også gull verdt for de historikerne som studerer nyere historie, ettersom Vice City og San Andreas er (mer eller mindre) basert på historiske hendelser. Ønsker antropologen å infiltrere andre yrkesgrupper, finnes det flust med spill som omhandler dette. Krigsspill finnes det mange av, samt politi- og brannmanspill, og så videre i det uendelige.

Historikerne kan selvsagt også boltre seg i (krigs)simulatorer basert på historiske hendelser (særlig andre verdenskrig) i tillegg til den tidligere nevnte Civilization-serien. Teologistudenten som vil ha innsikt i Guds egen sitasjon (eller er stormannsgal nok til å ville leke Gud) kan antagelig få stor nytelse av Black & White-spillene.

For arkeologer vil enkelte rollespill, samt Diablo-serien passe bra. I Diablo-serien kan arkeologen få utløp for sin frustrasjon gjennom slakt av monstre og andre uhumskheter, samtidig som vedkommende har sjansen til å plukke opp arkeologiske objekter (som må identifiseres) på sin ferd. Rollespill (særlig fantasy-baserte) fungerer også veldig bra for religionsvitere, siden det ofte finnes et pantheon av forestillinger (og faktiske guder) som man kan nyte og analysere.

Det finnes garantert en stor mengde andre spill som passer for studenter ved andre institutter, men min faglige ekspertise er begrenset i denne forstand. Metroid-spillene kan kanskje anbefales for biologistudenter, mens nettspill som Dope Wars antagelig passer bra for den oppvakte og businessorienterte kjemiker. Harvest Moon passer nok bra for agronomer og zoologer, mens medisinstudenten antagelig bør prøve seg på Hospital Tycoon. Jeg sender herved fakkelen videre til andre institutter som sikkert har bedre forslag.