Mitt forferdelige liv som misantropisk mann med hatt

I går leste jeg dette leserinnlegget, kalt "Emoer jages fra Oslo S". Til tross for at disse emoene tilhører en såkalt subkultur (som i stor grad går ut på sutring og [dessverre i stor grad motebasert] selvskading) mener de at de er utsatt for rasisme. Det er altså tydelig at denne subkulturen har utviklet seg til en egen, selvdestruktiv rase. De har gjennomgått en evolusjon så hurtig at en "Pokémon" ville misunnet dem. Vi snakker om "homo emoens", en art/rase som snart kommer til å evolvere videre og bli til noe enda verre, nemlig hipstere, for så å bli vanlige kjedelige foreldre. Hvis de ikke dør ut på grunn av tidligere nevnte selvskading.

Siden de åpenbart synes veldig synd på seg selv er det nok på tide at jeg sutrer litt selv, jeg kommer ikke til å farge håret mitt sjøgrønt med det første, men jeg kan i hvert fall sutre litt over hvor grusomt det er for meg å være en misantropisk mann med hatt.

Enkelte individer i Tromsø kan antagelig rapportere at de har blitt terrorisert av "den grusomme hattemannen" - her er den sjokkerende avsløringen: Det er meg. Jeg er mannen som spør folk rett ut om de er hipstere, bare av ren nysgjerrighet. Selvsagt finnes det ingen hipstere som åpent vil innrømme at de er det uten å selvantenne spontant, så dette leder ofte til interessante diskusjoner eller bare generelt sinne. For noen uker siden var jeg svært sliten og gikk til et utested for å drukne mine misantropiske hattemannsorger. Jeg koste meg med en dry martini og så en mann som passet "hipsterbildet" perfekt og jeg spurte ham rett ut om han var en slik en (selvsagt på en høflig og sivilisert måte). Resultatet var sinne, samt sladring til en annen hipster (som om utestedet var 5. klasse på barneskolen). Etter jeg hadde dekonstruert klesstilen til mannen sa han at han syntes jeg var en fjott. Det gjorde ham selvsagt enda mer sint da jeg innrømmet at jeg noen ganger KAN oppføre meg som en fjott. Han hadde lue på seg den kvelden, men jeg så ham på første mai. Han hadde hipsternes karakteristiske hitlersveis. Jeg hadde rett.

Det sistnevnte er antagelig problemet, jeg har rett altfor ofte, noe som gjør meg meget misantropisk. Jeg har en kopi av Molières skuespill "Misantropen" på innerlomma i frakken min. De som måtte være i tvil kan få sjekke. En annen rot til misantropien min er antagelig elitismen min, men det er en annen historie. Det faktum at jeg ofte iklér meg hatt leder som oftest til komplimenter, men det kommer også med et grusomt stigma: Jeg blir kalt for "hattemannen" eller "fugleskremselet". Ut fra leserinnlegget jeg siterer kvalifiserer nok disse ukvemsordene som rasisme. Det gjør veldig vondt. Selv om jeg smiler og ler på utsiden føles det som jeg stikkes med flere kniver og stikksager samtidig på innsiden. Nei, egentlig ikke. Uansett, det er ikke så jævlig morsomt å være misantropisk mann med hatt heller, så hold kjeft emoer!

Jeg vet foreløpig ikke om det finnes botemidler mot misantropi, men hvis det finnes er jeg usikker på hvorvidt jeg ville undergått medisinering... Jeg tror egentlig at jeg trives med det.

Mulige konsekvenser av Osama bin Ladens død

Det rapporteres om at Osama bin Laden har blitt drept (igjen?) fra absolutt alle medier. Hvis noen skulle være i tvil, har amerikanske styrker tatt vare på liket hans, antagelig for å putte hodet hans på en stake utenfor Det hvite hus slik at det kan gi demotiverende signaler til andre medlemmer av Al-Qaida. Og selvsagt for å vise at de er kjempeflinke til å spre frihet og demokrati og sånt.

Nå spekulerer journalister og andre synsere (inkludert meg) i hva som vil skje i ettertid. Osama bin Laden var den store syndebukken og angivelig mesterhjernen bak terrorangrepet mot WTC som skjedde 11. september 2001. Enkelte politikere hevder at det er en demokratisk seier. Alt jeg ser er at én mann (pluss noen andre som ingen tydeligvis bryr seg spesielt mye om) er død, og at det har kostet 19.629 menneskeliv. Har denne jakten som har foregått over snart ti år vært verdt det? Det kan virke som om ganske mange mener det og jeg er selvsagt komplett uenig. Jeg tror ikke at noen ting vil endre seg reelt sett. (Bortsett fra at nyhetene om bin Ladens død fikk fart på aksjemarkedet. Han sto tydeligvis bak finanskrisen også, dog jeg må stille spørsmål vedrørende hvorvidt dette ville skjedd om hans død hadde blitt holdt hemmelig.)

Nå når USA har drept verdens mest ettersøkte mann skulle man tro at de kommer til å trekke styrkene sine ut av Midtøsten. Det tviler jeg sterkt på at de kommer til å gjøre. Republikken kommer nok ganske sikkert til å fortsette imperialismen i skinndemokratiets og oljens navn.

Enkelte håper at flyplasskontrollene vil bli mindre strenge. Det tviler jeg også på, ettersom flykaprere kommer i alle størrelser, farger, fasonger og religiøse tilhørigheter. Al-Qaida er, som de fleste sikkert vet, ikke verdens eneste trussel.

Noen vil hevde at bin Ladens død vil være demotiverende for Al-Qaida. Dette kan forsåvidt hende, eller han kan bli husket som en martyr og således bli enda farligere som død mann enn han var da han levde. Skulle moralen til Al-Qaida mot formodning knuses finnes det et utall forskjellige grupper som kan ta deres plass. I Europa utgjør islamittiske terrorister en minimal prosent/promille, så på vår egen jord får vi være ekstra oppmerksomme på hva separatister, nynazister og dyrevernere driver med. Det ryktes at PST bare kan overvåke fire personer om gangen, så det vil nok være viktig at de øker rekrutteringen sin snarest.

Betyr dette at alt vil være fred og fordragelighet? Svært tvilsomt. Tror jeg verden vil endre seg over natten? Nei. Er dette noe å feire? Det spørs, selv mener jeg heller vi bør sørge over de tidligere nevnte 19.629 menneskelivene som har gått tapt i denne merkelige katt- og musleken De forente stater har engasjert seg i. Imperialister og deres heller naive sympatisører får sprette champagnen og snarest finne seg en ny beskjegget busemann i Midtøsten. Ellers stopper vel den såkalte demokratiseringen av sistnevnte og det kan vi ikke ha noe av. Kan vi vel?

Jeg gir dere herved Patrick Stewards legendariske "facepalm" for å oppsummere mine følelser fremkalt av diverse statusoppdateringer og kommentarer jeg har sett på nettet. Håper dere liker den.