En Raggamo-klassiker til glede for alle lesere: KVAS II

Her er scena: Eit bord på ein typisk kafé i Tromsø. To unge menn sit rundt det, og begge har på seg hettegenser. Ute herskar kulda, så hettegenseren er definitivt eit praktisk plagg. Ein av dei unge mennene er meg. Det vil seie, han er ein av meg. "Eg" har tydelegvis opphøyrt å vere noko eintydig fenomen. Sært nok, men eg kjem tilbake til det. Det sit to personar rundt eit bord på ein kafé, den eine drikk kaffi, den andre te fordi kaffi gjer at han kjenner seg overstimulert. Dei nippar til kvar sin væske. Det snyr utanfor. Det dryppar smeltevatn frå jakkane deira. I kor. Men ingen høyrer disse dråpane. Kva diskuterer disse to? Munnane deira røyrer seg, og ord kjem unekteleg ut. Kommunikasjon. Dei diskuterer meiningslaushet. Dei diskuterer meining.

Kvardagen kjennes platt, og det hjelper ikkje at begge to er smertefullt klar over at disse orda har blitt ein klisjé. Tygd av popkulturen og spytta ut igjen. Forskjellen er kanskje at hos disse to er kjenslane bak orda ekte. Ikkje eit direkte produkt av noko eksternt, men deira reaksjon på korleis samfunnet behandlar dei. Du skal bankast gjennom eit bankebrett, bankaren bryr seg ikkje om kva for ei form du har. Han gjer som han er programmert til. Siden alle omgrep er stelte, forsvinn meininga i språket. Men berre frå språket i seg sjølv. Over det nemnte kafébordet forstår disse to kvarandre. Språket er fattig, utarma og forgifta av samfunnet og populærkulturens kunstgjødsel, men kommunikasjonen er rik. Han eine er ikkje meg. Han andre er meg. Ein av meg.

Han som er ein av meg gjeng heim. Prøvar å skrive noko. Han skriv på nynorsk, ikkje fordi han er nokon stor tilhengjar av språket, men fordi han er lei av å skrive på bokmål. Han har skreve alt for mange artiklar og vil ikkje at alt han skriv skal vere påverka av dét. Han finn fram den gamle "snerten" han brukte å ha over språket sitt. Dei knappe setningane. Skildringane. Heile uttrykket hans manifesterer seg gjennom eit semi-framandspråk. Han trekk på smilebandet. Sett på nokre gamle songar av Ella Fitzgerald. Kjensla av musikken som vibrerar gjennom ham er overveldande, men roleg. Hans fascinasjon for musikk er stor. Han har diskutert dette fenomenet ivrig dei siste dagane. Han skriv ned tankane sine om temaet.

"Eg elskar musikk. Fyrst og framst musikk med sjel. Sjel er ein viktig faktor som opererer uavhengig av sjanger. Eg har høyrt sjel manifestere seg i reggae, funk, hip-hop, jazz, sjølvsagt også i soul og mange andre sjangre. Denne kjensla er så ekte! Den fyllar deg opp, held deg flytande på ei herlig elv av ekstase. Det er ikkje viktig kva artisten har stått for og kva som eigentlig ligg bak. Alle veit kor grusom platebransjen og marknadstenkinga kan vere. Det har fint lite å seie, for sjela har den egenskapa at ho skinn igjennom same kva for hinder du sett i vegen for ho. Eg elskar sjel. Eg trur det er ho som får meg til å elske musikk. Enkel eller komplisert. Tenk for eksempel på rastafarimusikarar. Eg har lese nok om rastafarianismen. Eg er dypt ueinig i det meste. Deira hovedideolog, Marcus Garvey var i møtar med Ku Klux Klan og vart heilt enig med dei. Frelsaren deira, Haile Selassie var ein diktator som attpåtil bekjente seg til ortodoks kristendom, Marcus Garvey gjekk ikkje eingong god for ham. Likevel, når du høyrer på Marley og Tosh, får du ei god kjensle av deira sosiale engasjement, du merkar at sjela bak det heile er bra. Mange hip-hop'arar, særleg dei sosio-politisk engasjerte tilhøyrer Nation of Islam, ei ekstrem black power-gruppe (dei har sin sjarm) som også har hatt kontakt med KKK. Som oftest er det NOI-medlemmar som lagar den beste amerikanske hip-hop'en. Sjela kan kjennes gjennom både politisk orientering og framande språk. Bodskapet kjennes universelt.


Eg har til og med høyrt elementar av sjel i den utvanna sjangren dei kallar "rock", det vil seie, eg har ein tendens til å kalle han 'runk'. Årsaken til dette noko barnslege tilnavnet er den nær kulturrasistiske kulturen som har danna seg rundt musikkforma. 'Musikken eg høyrer på er det einaste som er bra. Eg spyttar på deg om du har sans for noko anna.' I dei seinere tider har omgrepet 'runk' utvida seg. No omfattar det meir enn berre rocken. Rocken er ei veldig populær musikkform, så det er openbart at symptomane på 'runk' vil vises der fyrst. No har eg sett det i andre miljøar også. Eg har stor kjærleik for reggaen. Eg spelar og syng reggae. Det eg ikkje har sans for er subkulturen som har danna seg rundt reggaen her i byen. Dei fleste er hippiar, eller 'alternative' menneskje. Du kan sjå det på dei alternative klærne deira, og deira identifisering med diverse rusmidlar. Dei har for rykte å vere opne, fredelege menneskje, men prøvar du infiltrere gruppa deira blir du fryst ut fordi du ikkje har på deg same kleder eller omfavnar same sjølverklærte filosofi. Heile konseptet er latterleg. 'Du er nonkonformist om du klér deg slik som meg.', kva for noko pompøst, sjølvmasturberande tull er det? Gratulerar, med di eiga sjølverklærte kjærleik for musikken, drep du mi lyst til å gå ut og høyre på han, og får meg til å høyre på han i einsemd! Du har nettopp ejakulert den sjølvgode, mentale spermen din rakt i fjeset på meg! Musikken som speles på uteplatsane kan sjølvsagt vere bra, men antipatien kan like fullt vekkast i meg. For å sette ting på spissen vil eg heller høyre på UB40 og annan pop-reggae saman med menneskje eg liker framfor å sitte åleine i ein krok i eit lokale fylt av masse ekstrovert 'alternative' menneskje som frys meg ut. Kva har folk som meg att når disse folka, disse 'runkarne' perverterer alt dei kjem over? Vi har sjela."

Han, som også er meg, fyller opp vinglaset sitt og smiler atter ein gong.

Ein annan som er meg gjeng vanlegvis ut på byen, nesten kvar helg. Han rusar seg lett i natta. Han kan ikkje ruse seg for mykje, det gjer ikkje fornuftshedonismen hans velnøgd. Han lyttar til god funk, Rick James og George Clinton får lov til å slå trommehinna hans med stor lidenskap. Einsemda skinn dog igjennom, som "sjela" i ei god låt. Han har på seg ein persona han liker godt. Han dansar, han liker å danse og nokre gongar er oppførselen hans nær den stereotype varianten av ekstrovert. Forskjella ligg i at han brukar energi på å vere blant store mengder menneskje, istaden for å få energi frå disse situasjonane. Han humrar over kva han gjer. Sære stunt, merkverdege aktivitetar. Men same kva han gjer, finn han ikkje kva han søker. Er han nøgd? Han har vært nøgd. I tider som er vekk no. Flytande sekundar. No er ein annan av han nøgd på eit anna plan. Fordi elva flyter att. Han priser det.

Men ein annan plats i verda gjeng ei kvinne som eg ikkje kjem inn i hovudet på...

Ho står føre meg - "meg" er her den "meg" "eg" liker best. Ho er vakker. Eg kan sjå ho, lukte ho, høyre stemmen hennar. Med berre ein liten anstrengelse kan eg smake ho. Eg sjår ho dypt inn i auga. Tek tak i armen hennar, spør om eg kan snakke med ho privat. Eg tek ho med meg til ein plats kor ingen kan sjå eller høyre oss. Eg fortel ho kor høgt eg sett ho. At eg er dypt og inderlig forelska i ho. At hvis eg fekk velje mellom alle kvinner i verda, ville eg valt ho. Tårane bynner renne ned kinna mine, eg bannar lågmælt og tørkar dei raskt vekk, men innser at det er umogleg å stoppe dei. Eg lar dei renne og fortsett, med tårar rennande frå augo og ord frå munnen min. Eg fortel ho at kvar einaste del av meg er galen etter ho. Kropp, sjel, ånd. At ho er ei muse for meg. Ho er rein inspirasjon, og eg elskar å føle krafta hennar flyte gjennom meg. Høgspente kjensler sitrar i kroppen min. Når eg sjår antydninga til eit smil på andletet hennar, kjennes det som ein smak av det guddommelege. Rennande tårar... Korleis skal eg forklare dette når vi returnerar til dei andre? Kvifor bryr eg meg med det spørsmålet? Kanskje fordi denne situasjonen aldri har funne stad. Eg har fortalt ho at eg er galen etter ho. Vi har kyssa fleire gonger - men eg kan ikkje hugse å ha tilstått min endelause kjærleik for ho. Det kan vere det same no, det har ikkje noko å seie i denne situasjonen. Dagdraumar...

Eg sendte ho ei tekstmelding igår, eg trur i eit kvart fall at eg var sendaren. Eg skreiv at eg gjerne ville møte ho, enten i ein draum eller på eit anna vis. Helst på eit anna vis. Helst i røynda. Eg møtte ho i ein draum, det var grønt gras, blå himmel, klare fargar. Kjensla av glede var der, men også frustrasjon. Eg har alltid undra meg over kvifor draumane mine ofte held dei same avgrensingar som det vakne livet mitt. Eg finn inga kompensering i dei nattlege draumane. Dei rike dagdraumane eg har gjer meg berre meir frustrert fordi den vanlige rutina eg opplever blir traust og platt. I natt hadde eg til og med ein dagdraum integrert i draumen.

Dei praktiske daglege tinga... Eg trur aldri eg har vært spesielt flink med dei. Eg sjår på situasjonen min. Baken mella to stolar. Eg liker noko av det eg gjer i situasjonen min, mens det også finns andre forhold som eg hatar. Praktiske eller formelle ting kan virke så enkle, men på same tid vere så vanskelege. Eg ynskjer forandring men er samstundes redd for ho. Ein indre polemikk mella radikalt og konservativt som gjer at alt står stilt. Tyder det at den konservative vinn, eller taper begge to?

Det er hardt for meg å slappe ordentlig av. Kanskje på grunn av den tidligere nemnte indre polemikken. Når dagens arbete er gjort, har eg andre sider som ynskjer utfolding. Kva er det egentlig eg held på med?

Eg legg merke til at tida gjeng framover. Med stormskritt eller sneglefart.

Tilbake til det gamle, eller "En tekstviter på villspor"

Etter forrige måneds høyreekstreme terrorangrep, har det vært mye snakk om at den politiske debatten i Norge aldri vil bli den samme. "Heldigvis" ble dette avkreftet av den følgende saken:

Siv Jensen: – Vil fremdeles snakke om snikislamisering

Det tok nemlig ikke mer enn en måned før Siv Jensen kom tilbake til gamle, absurde jaktmakter. For de som ikke skulle være kjent med uttrykket, oppsummerer Jensen det slik:

Snikislamisering illustrerer når folk ikke vil tilpasse seg reglene i Norge, og bruker krefter på å politisere religionen sin. Det finnes de som vil påvirke andre, hvor målet er undertrykke folk. Det mener jeg er like feil som jeg gjorde før 22. juli, og det er minst like viktig å ha denne debatten nå som den var før terrorhendelsene, sier Jensen til tv2.no. 

Med andre ord er snikislamisering egentlig en dysfemisme for "å tilrettelegge for integrering". Fysjom!

Jeg skal likevel unnskylde Siv Jensen ettersom jeg aldri har forventet noen positive endringer i hennes karakter og politiske strategier. Det som derimot skuffet meg var noen av kommentarene til professor i tekstvitenskap, Kjell Lars Berge. Mens hans kommentarer om snikislamisering som konspirasjonsteoretisk er helt akseptabel, var hans avvisning av begrepet "islamofobi" ganske så ullen, skjønt "ullen" blir for mildt. Avvisningen var snarere en total feilslutning.

«Islamofobi» er et ord som høres ut som en sykdom. Men det finnes ingenting som heter «islam-sykdommen». Derfor blir [det] feil å bruke islamofobi som et politisk uttrykk, sier Berge.

Vent litt, så fobier er altså mer enn irrasjonell og vedvarende frykt, men mer spesifikt frykt for en sykdom? Hvor har Berge dette fra? På dette nettstedet finner man en ganske lang liste over diverse fobier, andelen sykdomsrelaterte utgjør en like liten andel som alle de andre irrasjonelle formene for frykt. Noen av mine favorittoppføringer finner man for øvrig under bokstaven X: "Xanthophobia- Fear of the color yellow or the word yellow; Xenoglossophobia- Fear of foreign languages; Xerophobia- Fear of dryness; Xylophobia- 1) Fear of wooden objects. 2) Forests."

Med andre ord, hvis det finner mennesker som har en irrasjonell frykt for religionen islam, så er islamofobi et faktum. Det trenger ikke være mer komplekst enn dette. Sist jeg sjekket var verken edderkopper, høyder, trange rom og åpne plasser sykdommer. (Homofili er derimot en sykdom, så ut fra Berges logikk er homofobi helt legitimt.)

***OPPDATERING***

Etter å ha lest en annen artikkel hvor Berge igjen har blitt konsultert, kommer det opp at han er professor i retorikk. Nå er han tatt på senga av en ekkel synser! Kom igjen, norske medier, dere kan vel finne bedre eksperter?

Mitt forferdelige liv som misantropisk mann med hatt

I går leste jeg dette leserinnlegget, kalt "Emoer jages fra Oslo S". Til tross for at disse emoene tilhører en såkalt subkultur (som i stor grad går ut på sutring og [dessverre i stor grad motebasert] selvskading) mener de at de er utsatt for rasisme. Det er altså tydelig at denne subkulturen har utviklet seg til en egen, selvdestruktiv rase. De har gjennomgått en evolusjon så hurtig at en "Pokémon" ville misunnet dem. Vi snakker om "homo emoens", en art/rase som snart kommer til å evolvere videre og bli til noe enda verre, nemlig hipstere, for så å bli vanlige kjedelige foreldre. Hvis de ikke dør ut på grunn av tidligere nevnte selvskading.

Siden de åpenbart synes veldig synd på seg selv er det nok på tide at jeg sutrer litt selv, jeg kommer ikke til å farge håret mitt sjøgrønt med det første, men jeg kan i hvert fall sutre litt over hvor grusomt det er for meg å være en misantropisk mann med hatt.

Enkelte individer i Tromsø kan antagelig rapportere at de har blitt terrorisert av "den grusomme hattemannen" - her er den sjokkerende avsløringen: Det er meg. Jeg er mannen som spør folk rett ut om de er hipstere, bare av ren nysgjerrighet. Selvsagt finnes det ingen hipstere som åpent vil innrømme at de er det uten å selvantenne spontant, så dette leder ofte til interessante diskusjoner eller bare generelt sinne. For noen uker siden var jeg svært sliten og gikk til et utested for å drukne mine misantropiske hattemannsorger. Jeg koste meg med en dry martini og så en mann som passet "hipsterbildet" perfekt og jeg spurte ham rett ut om han var en slik en (selvsagt på en høflig og sivilisert måte). Resultatet var sinne, samt sladring til en annen hipster (som om utestedet var 5. klasse på barneskolen). Etter jeg hadde dekonstruert klesstilen til mannen sa han at han syntes jeg var en fjott. Det gjorde ham selvsagt enda mer sint da jeg innrømmet at jeg noen ganger KAN oppføre meg som en fjott. Han hadde lue på seg den kvelden, men jeg så ham på første mai. Han hadde hipsternes karakteristiske hitlersveis. Jeg hadde rett.

Det sistnevnte er antagelig problemet, jeg har rett altfor ofte, noe som gjør meg meget misantropisk. Jeg har en kopi av Molières skuespill "Misantropen" på innerlomma i frakken min. De som måtte være i tvil kan få sjekke. En annen rot til misantropien min er antagelig elitismen min, men det er en annen historie. Det faktum at jeg ofte iklér meg hatt leder som oftest til komplimenter, men det kommer også med et grusomt stigma: Jeg blir kalt for "hattemannen" eller "fugleskremselet". Ut fra leserinnlegget jeg siterer kvalifiserer nok disse ukvemsordene som rasisme. Det gjør veldig vondt. Selv om jeg smiler og ler på utsiden føles det som jeg stikkes med flere kniver og stikksager samtidig på innsiden. Nei, egentlig ikke. Uansett, det er ikke så jævlig morsomt å være misantropisk mann med hatt heller, så hold kjeft emoer!

Jeg vet foreløpig ikke om det finnes botemidler mot misantropi, men hvis det finnes er jeg usikker på hvorvidt jeg ville undergått medisinering... Jeg tror egentlig at jeg trives med det.

Mulige konsekvenser av Osama bin Ladens død

Det rapporteres om at Osama bin Laden har blitt drept (igjen?) fra absolutt alle medier. Hvis noen skulle være i tvil, har amerikanske styrker tatt vare på liket hans, antagelig for å putte hodet hans på en stake utenfor Det hvite hus slik at det kan gi demotiverende signaler til andre medlemmer av Al-Qaida. Og selvsagt for å vise at de er kjempeflinke til å spre frihet og demokrati og sånt.

Nå spekulerer journalister og andre synsere (inkludert meg) i hva som vil skje i ettertid. Osama bin Laden var den store syndebukken og angivelig mesterhjernen bak terrorangrepet mot WTC som skjedde 11. september 2001. Enkelte politikere hevder at det er en demokratisk seier. Alt jeg ser er at én mann (pluss noen andre som ingen tydeligvis bryr seg spesielt mye om) er død, og at det har kostet 19.629 menneskeliv. Har denne jakten som har foregått over snart ti år vært verdt det? Det kan virke som om ganske mange mener det og jeg er selvsagt komplett uenig. Jeg tror ikke at noen ting vil endre seg reelt sett. (Bortsett fra at nyhetene om bin Ladens død fikk fart på aksjemarkedet. Han sto tydeligvis bak finanskrisen også, dog jeg må stille spørsmål vedrørende hvorvidt dette ville skjedd om hans død hadde blitt holdt hemmelig.)

Nå når USA har drept verdens mest ettersøkte mann skulle man tro at de kommer til å trekke styrkene sine ut av Midtøsten. Det tviler jeg sterkt på at de kommer til å gjøre. Republikken kommer nok ganske sikkert til å fortsette imperialismen i skinndemokratiets og oljens navn.

Enkelte håper at flyplasskontrollene vil bli mindre strenge. Det tviler jeg også på, ettersom flykaprere kommer i alle størrelser, farger, fasonger og religiøse tilhørigheter. Al-Qaida er, som de fleste sikkert vet, ikke verdens eneste trussel.

Noen vil hevde at bin Ladens død vil være demotiverende for Al-Qaida. Dette kan forsåvidt hende, eller han kan bli husket som en martyr og således bli enda farligere som død mann enn han var da han levde. Skulle moralen til Al-Qaida mot formodning knuses finnes det et utall forskjellige grupper som kan ta deres plass. I Europa utgjør islamittiske terrorister en minimal prosent/promille, så på vår egen jord får vi være ekstra oppmerksomme på hva separatister, nynazister og dyrevernere driver med. Det ryktes at PST bare kan overvåke fire personer om gangen, så det vil nok være viktig at de øker rekrutteringen sin snarest.

Betyr dette at alt vil være fred og fordragelighet? Svært tvilsomt. Tror jeg verden vil endre seg over natten? Nei. Er dette noe å feire? Det spørs, selv mener jeg heller vi bør sørge over de tidligere nevnte 19.629 menneskelivene som har gått tapt i denne merkelige katt- og musleken De forente stater har engasjert seg i. Imperialister og deres heller naive sympatisører får sprette champagnen og snarest finne seg en ny beskjegget busemann i Midtøsten. Ellers stopper vel den såkalte demokratiseringen av sistnevnte og det kan vi ikke ha noe av. Kan vi vel?

Jeg gir dere herved Patrick Stewards legendariske "facepalm" for å oppsummere mine følelser fremkalt av diverse statusoppdateringer og kommentarer jeg har sett på nettet. Håper dere liker den.

En revolusjon innen hip-hop

Innen musikkvideoer som faller inn under sjangeren "gangster-rap" finner vi mange eksempler på lettkledde kvinner som rister på kroppene sine. Denne videoen av rapperen som bærer kvinnenavnet Nelly oppsummerer nok det meste og beviser til og med at bakenden til kvinner også kan brukes som kredittkortterminal.

Nelly - Tip Drill Uncensored by arfa

Heldigvis har min gamle romkamerat, David Dennis, fra de blodstenkte korridorene (vi var plaget med mygg) til Rex Nettleford Hall på Jamaica regissert en video som veier opp for alle disse lettkledde kvinnene - i hvert fall de fleste. Ta en titt på denne godsaken som i tillegg til å være rasende festlig også gir informasjon om prevensjon:

Plan B - watch more funny videos

Således, det får være nok morsomheter for denne gang!

Itral Imple: Et kort sammendrag av mastergradsoppgaven min

Jeg ble nylig bedt om å skrive et kort sammendrag av mastergradsoppgaven min (ikke mer enn tre sider). For de som skulle være interessert i forskningen jeg tidligere har gjort legger jeg her frem et utkast. Hvis dette utkastet faller i smak kan resten av verket mitt leses her.

Itral Imple: En studie av artikulasjoner av livity

    

       1.Referat

Hovedspørsmålet for masteroppgaven min, “Itral Imple: En studie av artikulasjoner av livity”, var hvordan livity (et begrep innen rastafarienes sosiolekt I-talk som henviser til noe man i første rekke kan kalle menneskers måte å være i verden på) ble artikulert av en gruppe rastafarier som refererte til seg selv som Itral Imples eller Bird Imples. Alle som ble intervjuet hadde en eller annen form for tilknytning til The University of the West Indies (UWI) i Mona, som ligger i ”uptown” Kingston på Jamaica. Metodene som ble benyttet var feltarbeid, åpne dybdeintervjuer og deltagende observasjon. De teoretiske perspektivene som ble brukt var hovedsakelig artikulasjonsteori slik den har blitt presentert av Greg Johnson, Stuart Hall og James Clifford. Denne teorien ser på mangfoldet (eller polyfonien) i ideer og praksiser innenfor en gitt bevegelse i stedet for å fremstille et generelt konsensus. Polyfonien viser til at en ”religion” eller ”bevegelse” består av flere stemmer som noen ganger harmonerer og andre ganger er i disharmoni, eller konflikt, med hverandre. Analysen inkluderte også elementer fra Thomas Tweeds teorier rundt ”crossing” og ”dwelling”

De viktigste underspørsmålene var: Hva rastafari og derav også Haile Selassie I betyr for personene som ble intervjuet; hvorvidt et mangfold, eller en polyfoni, av ideer, praksiser og forestillinger er forventet og akseptert; hvorvidt rastafaribevegelsen er en religion; personenes forhold til og syn på Bibelen og naturen; dietten deres; deres forhold til og håndtering av penger; forhold mellom rastafaribevegelsen og reggaemusikk; og seksualmoral. Oppgaven er en redegjørelse for hvilket mangfold begrepet livity kan innebære.

            2. Resultater

Studiet gav meg en rekke forskjellige svar på disse spørsmålene, jeg fant informasjonen som kom frem som svært interessant ettersom den avdekket fenomener som tidligere forskningslitteratur ikke har nevnt.

For det første var samtlige jeg diskuterte temaet med enige i at et vidt mangfold i praksis og forestillinger er akseptert innen Itral Imple og rastafaribevegelsen for øvrig (selv om enkelte påpekte at denne aksepten ikke nødvendigvis betyr at de var enige med hvorvidt de andres livity var rettmessig). Hva angår spørsmålet om ”hva” rastafari er, varierte svarene veldig, men det var likevel ingenting som tilsa at de var motstridende: Noen ville si at rastafari er udefinerbar og negus negast (i følge personen som ble intervjuet ”det mest opplyste av alle opplyste vesener”), andre kunne si at rastafari er Haile Selassie I (selvsagt med flere forskjellige forståelser av hva det begrepet innebar), kjærlighet, en livsvei, sannheten eller rett og slett en metodologi for å disiplinere sinnet. Tittelen Haile Selassie betyr ”treenighetens kraft”, men jeg ble overrasket da jeg hørte at de som ble intervjuet ikke delte de samme forestillingene om treenigheten som andre rastafarier og kristne innehar. I motsetning til den velkjente oppfatningen om at treenigheten består av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, holdt personene jeg intervjuet fast på at treenigheten består av Far, Mor, og Barn, fysisk representert av keiser Haile Selassie I, keiserinne Menen og deres barn. Det ble også dratt analogier til menneskelig reproduksjon og befruktning i naturen generelt. Til og med atomenes bestanddeler (protoner, elektroner og nøytroner) ble pekt ut som representanter for treenighetsprinsippet.

De fleste ”Imples” jeg snakket med understreket at rastafari ikke er en religion for dem, men at det finnes andre grupper som praktiserer såkalt ”religiøs rastafari”. Den fremste ideologen eller ”lederskikkelsen” for gruppen jeg intervjuet fremhevet særlig differansen mellom Itral Imples og såkalte ”Bibelrastaer”. Den sistnevnte gruppen er mer ”religiøse”. Han sa videre at religion og livity er rake motsetninger, ettersom han mener at religion er statisk, mens livity er dynamisk. I motsetning til hva jeg hadde lest av tidligere forskningslitteratur fant jeg ut at samtlige av personene jeg intervjuet enten distanserte seg komplett fra Bibelen (”brenner” den) og informasjonen som står i den, eller at de så på den som et dokument som kunne være en kilde til informasjon, men at den hadde blitt tuklet med.

Et annet sentralt tema innen rastafaribevegelsen var repatriering, altså ideen om en fysisk gjenvendelse til Afrika. I sin fysiske form ble dette aldri trukket frem, men i senere tid hørte jeg også snakk om at repatrieringen til Afrika nå har blitt en mental ”kryssing”, hvor man gjenfinner sine afrikanske røtter og sin identitet uavhengig av stedet man bor på.

Kostholdet til mange av gruppens medlemmer skilte seg også fra andre rastafari-grupperinger – all maten deres var vegetarisk og skulle helst være rå (hvis enkelte råvarer skulle kokes av nødvendighet måtte det gjøres ved hjelp av en ”sol-ovn”, slik at naturen tilberedte maten for dem). Dette hadde sin rot i tanken om at ilden tar vekk essensielle næringsstoffer, eller hva de kalte ”livsenzymer” fra maten. I tillegg var det mange i gruppen som unngikk å berøre penger direkte. Dette hadde sin årsak i forestillinger om at penger bærer med seg negative vibrasjoner som korrumperer sinnet. Hver gang personene som praktiserte dette prinsippet håndterte penger var det alltid en plastpose eller et lommetørkle mellom huden deres og pengene i den hensikt å unngå direkte kontakt. Den eldste personen jeg intervjuet hevdet på sin side at han brukte ritualer for å beskytte seg mot pengenes negative vibrasjoner og derfor kunne håndtere dem direkte.

Seksualmoralisk sett var samtlige personer som snakket om det enige om at det fantes mange tabubelagte seksuelle aktiviteter man som rastafari skal holde seg unna. Disse omfattet blant annet oral- og analsex. Deres syn på seksuelt eksplisitt dancehall-musikk var noe av det som varierte mest, enkelte mente at musikken var representativ for samfunnet de lever i, mens andre mente at den var ispedd falskheter, løgner og illusjoner.

Andre sentrale ideer i gruppen var tema som bærekraftig utvikling og ”dyp økologi”, økosentrisme sto sentralt i livssynet deres og var også noe mange av dem trakk frem som en viktig skillelinje mellom Itral Imples og andre rastafarigrupper (og enkelte andre religioner). Imples står for å sette skapelsen (Iration, som i motsetning til creation henviser til det originale skaperverket og ikke slik det har blitt etter menneskeheten har tuklet med det) i sentrum, i stedet for det antroposentriske synet som dominerer i mange andre religioner, særlig de monoteistiske. Enkelte gruppemedlemmer fant livsstilen til såkalte ”hjemlige” (indigenous) grupper interessant og forsvarte ofte deres respektive levesett (eller livities), selv om noen av disse gruppene inntok kjøtt.

Mangfoldet som kom frem i dataen som ble skapt under feltarbeidet kan påstås å tale artikulasjonsteoriens sak. Itral Imple-gruppen ved UWI viste meg at det er et mangfold av forskjellige praksiser og forestillinger i gruppen. Noen harmonerer med hverandre, mens andre ikke gjør det. Tweeds teorier om ”crossing” og ”dwelling” understreker at ”krysningen” som tidligere har omtalt fysisk repatriering til Afrika nå dreier seg om en endring i ens mentale tilstand og at ”hjemstedet” (hvor de oppholder seg [”dwelling”]) til de som ble intervjuet ikke lengre er Afrika eller Etiopia, men snarere Jamaica. Konseptet ”repatriering” handler for de Itral Imples jeg møtte om å finne tilbake til deres rastafari- eller afrikanske natur.

Partislakt del én: Feie for egen dør (Venstre)

Advarsel: Denne artikkelen er litt forskrudd, sarte sjeler og mennesker uten selvironi bør la være å lese den!

Jeg har tidligere kritisert parlamentarismen og diverse former for skinndemokrati. Her om dagen leste jeg en meget interessant artikkel om hvordan tilfeldige valg av representanter for en regjering kan styrke demokratiet. Her er den: http://www.stumbleupon.com/su/1uoNKi/www.abc.net.au/science/articles/2011/03/18/3165708.htm

Hovedpoengene i denne artikkelen er at et tilfeldig utvalg mennesker ofte kan være bedre egnet til å styre et land enn representanter fra politiske partier. Denne prosessen eliminerer for det første partilojalitet, best eksemplifisert i Norge med setninger som "Ap bygde opp landet, det kan da ikke være galt å stemme på dem!" og lignende. For det andre vil den føre til at den "vanlige personen i gata" får samme sjanse til å påvirke politikken som de menneskene som i dag fungerer som partipolitikere.

For å underholde de som måtte ta seg tid til å lese denne bloggen har jeg, etter å ha lest den nevnte artikkelen, bestemt meg for å "slakte" de fleste norske politiske partier og liste opp stereotypene jeg har oppfattet rundt deres representanter, ett etter ett. Det er viktig å feie for egen dør først, og siden jeg fikk stemmerett har jeg forholdsvis stemt på to partier: Venstre og Rødt. I dag skal jeg ta for meg Venstre.

Venstre er Norges eldste politiske parti og var også skyldige i innføring av parlamentarismen. I de senere år har det dessverre gått nedover for dem, de balanserer på sperregrensa (for de nordmenn som "stemmer strategisk" betyr dette at de ikke er verdt å stemme på og derfor er ganske ubetydelige) og ser ut til å snu seg etter vinden.Til tross for at de har en innvandringspolitikk jeg virkelig beundrer, flørter de alt for mye med høyresiden til at jeg kan være komfortable med dem. Enkelte mennesker jeg har møtt har hevdet at Venstre, grunnet sin liberalisme, er Norges mest anarkistiske parti. Dette er en påstand jeg kan være delvis enig i, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke aner hvilken form for anarkisme det dreier seg om, jeg går ut fra at det er noe som ligger delvis på høyresiden ettersom mange av deres medlemmer har den (for meg) ekle tendensen til å omtale seg selv som "borgerlige" (et skjellsord).

Venstremannen

Til tross for at lederen til Venstre per dags dato er en kvinne har jeg møtt svært få kvinner som representerer Venstre, det er åpenbart at de er i mindretall og at majoriteten av venstremenn blir nødt til å sokne til andre politiske legninger om de har lyst til å formere seg. Venstremenn er alltid misjonerende ateister (i motsetning til de mer anstendige apateistene). Som følge av denne personlighetsskavanken er de meget skeptiske til alternativ medisin og vil alltid skrike høyest når dét temaet kommer på banen. Mange av dem liker også å "name-droppe" partiet sitt med sterk aksentuering. For øvrig finnes det to kategorier venstremenn: Pampen og bohemen.

Pampen

Denne typen venstremann er ofte med i europeisk ungdom og ernærer enkelte ganger merkelige sympatier for andre vest-europeiske liberalister, samme hvor absurde vedkommende er. Pampen har ofte utdannelse på universitetsnivå og fantaserer ofte om å ha seg med et harem av høyrekvinner.  Hans arroganse kan føles lenge før han entrer et lokale og når han twitrer eller oppdaterer Facebookstatusen sin handler det ofte om hvilke luksusgoder han inntar (men aldri hva som kommer ut av kroppen hans etterpå). Stilen hans er konservativ og han er alltid glattbarbert. Dessuten ser han konsekvent på grensehandel som "harry" (og kanskje han har et poeng, ikke vet jeg).

Bohemen

Denne skapningen skiller seg fra pampen i den forstand at han kan oppfattes som mer tilbakelent og trivelig enn sistnevnte. Han er ofte moteriktig kledt. Langt hår og skjegg er ikke uvanlig og han er veldig glad i dialog.

Har jeg glemt noen typer? Ikke vet jeg. Jeg beundrer innvandringspolitikken til Venstre og liker at de har foreslått borgerlønn. Ellers er de ikke verdt å kaste bort tid på. Gi meg heller en innavlet alkoholiker fra en bakevje som stortingsrepresant.

Menneskeverd og valuta

Inntil i dag morges hadde jeg en viss tro på at de fleste mennesker som har fått med seg de tragiske konsekvensene av jordskjelvet og den påfølgende tsuniamien i Japan følte sympati for landets tap i tillegg til sikkerhetsrisikoene japanerne står overfor.

Selvsagt brast denne illusjonen, denne lille idealismen som ikke en gang kan kalles for naiv, etter at en venn av meg postet dette skremmende bildet på Facebook. Det viser en rekke bokstavelig talt idiotiske uttalelser gjort av amerikanere (klipt ut fra Facebook-statusene deres) som mener at jordskjelvet er en velfortjent karmisk straff etter japanerene angrep Pearl Harbor (i følge enkelte av disse individene, med atomvåpen) i 1941. Som følge av dette angrepet døde 2,350 mennesker, hvorav 68 var sivile. Jeg finner det fantastisk at disse amerikanerene har glemt hvordan deres egen nasjon retalierte. To atombomber ble sluppet, den ene over Hiroshima, den andre over Nagasaki. Totalt døde i overkant av 200.000 mennesker og denne estimeringen inkluderer ikke det ekstreme antallet mennesker som senere har dødd av komplikasjoner som følge av stråleskade.

Jeg er vel versert med såkalte "troll" på internett, mennesker som ofte opererer under falsk eller anonym identitet i den hensikt å skape konflikt og kontrovers i en gitt debatt. (En aktivitet jeg selv liker å utføre, men selvsagt uten å bli for smakløs og ikke minst direkte idiotisk.) Dessverre har jeg sjekket noen av navnene på dette bildet. De er ikke troll, de av dem som har åpne profiler kan finnes av enhver person som selv har en Facebook-konto. Ingen redigeringer har blitt foretatt.

Etter å ha sett dette stilte en venn av meg spørsmålet vedrørende hvor logikken bak dette kommer fra. Han  lurte på hvor mange amerikanere som "karmisk" sett skal dø etter USAs aktiviteter i Irak og tenkte seg følgelig at ut fra samme skala som Pearl Harbor versus jordskjelvet bør 5 millioner amerikanere altså dø av en naturkatastrofe på De forente staters jord. Hvis det er slik dette meget skjeve synet på karma fungerer har han selvsagt rett, men min teori er at denne troll-logikken baserer seg på noe ganske annet, kapitalisme og variasjonene mellom monetær valuta fra land til land.

Ut fra dagens kurs og denne "logikken" er en amerikaner verdt nesten seks gjennomsnittlige nordmenn (én av dem er kanskje litt undervektig). Følgelig er en nordmann verdt omkring 15 jamaicanere, mens en overvektig person fra Trinidad er verdt like mye som én nordmann. Én amerikaner er for tiden verdt litt over 82 japanere. (Kursen varierer selvsagt hele tiden og jeg vil ikke kjede leseren med detaljer, men ut fra dagens kurs stemmer denne valutaen nesten overens med dødstallene fra Pearl Harbor vs. Hiroshima og Nagasaki - jeg er for lat til å grave frem datidens kurs, men dette er egentlig litt skremmende.)

Jeg har ingen problemer med det buddhistiske konseptet karma. Strippet ned betyr det rett og slett årsak og virkning. Det jeg ikke liker å se er at kapitalistiske valutaforskjeller skal anvendes for å modifisere prinsippet i den hensikt å rettferdiggjøre folkemord, eller hvorfor naturkatastrofer er fortjent.

Vi må ikke glemme tsunamien som rammet sør-øst Asia i 2006, det var selvsagt noen individer som hevdet at denne katastrofen rammet de som ble drept fordi de ikke hadde akseptert Jesus Kristus som sin frelser. Det samme fenomenet oppstod selvsagt etter det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti i 2010. Da kom lignende individer av det forkvaklede slaget med påstander om at den såkalte "djevledyrkingen" som foregår innen Haitis vodou-religion (må ikke forveksles med Hollywoods "voodoo") var årsaken til hendelsen.

Tilbake til Japan: Som for å gni salt i såret har det i skrivende stund skjedd et etterskjelv som målte 5.8 på Richters skala for kort tid siden. Jeg aner ikke hvilket angrep Japan nå blir straffet for i enkelte personers hoder. Disse personene er dessverre ikke "ikke-mennesker", de tilhører samme art som oss andre, men ignoransen deres og mangel på koherent tankegang skremmer meg.

Mine (verdiløse, men symbolske) tanker går til japanerne.

Banalisering av islam

Nok en Rognmo-klassiker - fortsatt like relevant. Siden jeg nok en gang skal prøve meg som underholder gir jeg dere Rolf Harris med sangen "Jake the Peg". Den har ingenting med teksten å gjøre.

De siste årene har begreper fra vestlig politisk terminologi ofte blitt brukt for å omtale islam. I utgangspunktet virket kanskje dette som en god idé, ettersom islam tross alt er en svært mangfoldig religion. Man skulle tro at innføring av disse begrepene ville knuse den utbredte forestillingen om at islam er en monolittisk størrelse. Dette har dessverre ikke skjedd. I stedet har media, politikere og andre debattanter sjonglert vilkårlige politiske begreper. Resultatet av dette er at debattene rundt islam har degenerert til et tøysete lavmål.
 

Det verste eksempelet er nok bruken av ordet "radikal". Politikere og media er svært opptatte av å understreke hvor farlig "radikal islam" er. Dessverre har jeg ikke blitt opplyst om hva "radikal islam" konkret går ut på. Som politisk begrep brukes "radikalt" ofte om noe som er omveltende og ytterliggående. Begrepets mangfoldighet og bruksområde er svært vidt, men det brukes alltid i kontrast med begreper som "konservativ" og "reaksjonær". Med dette i bakhodet kan man kanskje tenke seg at radikal islam betyr at muslimer bryter med tradisjonelle verdier, endrer politisk ståsted, blir revolusjonære eller lignende.

Denne illusjonen brast for meg da landsdelsavisa Nordlys påsto at hvis den ultrakonservative islamske retningen wahhabisme får innflytelse i Tromsø vil dette (paradoksalt nok) føre til mer radikal islam. Hvis jeg skal prøve å lese inn en slags fornuftig mening i denne påstanden må det i så fall være at Tromsøs veletablerte muslimer blir irriterte over wahhabistene og tar avstand fra trossamfunnet deres. Følgelig blir noen av Tromsø-muslimene kanskje mer "radikale" og får lyst til å vise bedre frem hva det vil si å være muslim for dem. Selvsagt tror jeg ikke at det var dette avisa mente. Hver gang media snakker om "terrorceller" i Norge, dukker tross alt ordet "radikal" opp igjen.

Begrepet ser ut til å ha blitt en ”kulturell søppelbøtte” hvor politikere og journalister kaster alt de ikke liker med islam – uansett hvor i verden og hvilken retning av islam fenomenene kommer fra. Som en følge av dette mister begrepet sin mening.

Den ofte siterte og meget kontroversielle islamkritikeren Mark A. Gabriel opererer med sitt eget kategoriseringssystem:

Sekulære muslimer: Som kun tror på de gode versene, mens de forkaster alt som har med jihad å gjøre.
Den tradisjonelle muslimen: De lærer islam og vet at jihad er en del av den, men de nøler med å gjøre det i praksis fordi de blir redde.
Islamistene: Det er disse som utfører vold og terrorhandlinger. Det er disse som praktiserer den egentlige islam slik den ble åpenbart til profeten.

Hva bakgrunnen for denne tredelingen er vet jeg ikke, men den kan kritiseres på samtlige punkter. Hvorfor skal det være forutsatt at sekulære muslimer, altså de som er for adskillelse av religion og stat, bare tror på hva Gabriel beskriver som ”gode vers”? Hvilken autoritet har for øvrig Gabriel til å avgjøre hva som er ”gode” og dårlige vers? Hva angår ”tradisjonelle muslimer” klarer heller ikke Gabriel å nyansere hvilke mangfoldige betydninger jihad innehar. Generaliseringen i den siste kategorien er nærmest pervers. Islamisme er for det første ikke en ensartet gruppe, men en samlebetegnelse for flere forskjellige retninger av politisk islam, noen er militante, andre er ikke det. Hva Gabriel mener er ”den egentlige islam” skal jeg utelate fra denne teksten.

Et annet, mer lokalt forsøk på generaliserende klassifisering finner vi på Facebook-gruppen ”Nei til Moske [sic!] i Tromsø”:

”Det finnes idag to grupper muslimer. På den ene siden de såkalte moderate muslimer som verdsetter frihet, likhet og menneskerettigheter. På den andre siden islamistene, ekstreme muslimske grupperinger som ser på FNs Menneskerettighetserklæring som ikke-islamsk og motkjemper vestlig påvirkning med terror og vold. Den militante islamismens kamp mot kristendom og andre religioner er vår tids mest eksplisitte og skremmende form for religiøs forfølgelse”

Her ser vi nok et eksempel på sverting av islamister og generalisering av muslimer. Denne klassifiseringen får det til å virke som om islam består av to typer mennesker: Venstrepolitiker Abid Raja og Osama bin Laden. Det er for øvrig fascinerende å se at ordet ”moderat”, som ofte relateres til sentrumspolitikk, er svært utbredt i norske beskrivelser av muslimer, mens ordet ”liberal” virker fraværende. Finnes det ingen liberale muslimer?

Religionshistoriker og seniorforsker ved Södertörns universitet, David Thurfjell, presiserer at islamister til en viss grad deler posisjon med venstresiden, dette gjelder særlig land som Norge og Sverige, hvor venstresidens representanter ofte sympatiserer med muslimer. I Frankrike har det på den andre siden vært problematisk for muslimer å samarbeide med venstresiden ettersom sistnevnte ikke aksepterer et islamsk syn på familien og kvinners posisjon.

Samme hvor mange ”vestlige” kategorier man benytter seg av i famlende forsøk på å beskrive islamske retninger, vil det aldri være nyansert og beskrivende nok ettersom islamisme går på tvers av disse kategoriene. Jeg vil med dette oppfordre media til å publisere en opplysende serie som tar for seg de forskjellige retningene innen islam, både hva angår tro, praksis og politikk. Slik mediebildet er i dag er det like greit at media kutter ut bruken av uttrykkene ”moderat” og ”radikal” og heller banaliserer debatten ytterligere ved å omtale muslimer som ”snille” eller ”slemme”.

Musikken og meg

I dette innlegget skal jeg presentere litt triviell informasjon om meg selv og mitt forhold til musikk og lyrikk. Begge er ting jeg liker og, bare for å gi meg en ekstra bonus, rimer de i tillegg!

Jeg har fått musikk og denslags inn med morsmelken, ett av mine tidligste minner er fra da jeg var rundt 18 måneder gammel: Jeg var på et hotell (enten i Oslo eller et sted i Hellas), mens jeg hørte på radioen og skrudde på bryterne for å skifte radiostasjon. Jeg danset til musikken og hadde det generelt sett gøy. Da jeg var litt eldre enn 18 måneder og kunne kommunisere mer effektivt lærte min bestemor meg å rime. Det skal sies at de fleste rimene jeg fant på i den tiden var nødrim basert på ord som ikke eksisterer i noen ordbok eller på noe (kjent) språk, men jeg likte absolutt aktiviteten.

Et sted rundt 10-årsalderen fikk jeg sansen for reggae, dancehall og hip-hop. Jeg tror de første "rap'ene" (eller [rytmisk] slarv, som det heter på norsk) mine ble skrevet kort tid senere. Senest i 13-årsalderen, men antagelig før. I den samme perioden lærte jeg meg håndtering av diverse instrumenter (skjønt jeg virkelig skulle ønske at spilling av instrumenter var som å lære seg å sykle). Etter en sovende fase gjennom deler av ungdomsskolen kom de ovennevnte musikkformene tilbake til meg, mer intense enn før.

Da jeg tok allmennfag på videregående var mitt eneste kreative utløp (i skoletiden) skriving av skolestiler. Jeg hadde en følelse av at deler av meg, særlig den musikalske, ble neglisjert. Skrivegleden min økte i det minste og språkføringen min gikk fra til å være relativt bra til helt fantastisk (akademia økte selvsagt disse egenskapene ytterligere, men det er en annen historie). Dette er uansett en digresjon, poenget er at musikkformene og min entusiasme for dem kom tilbake. Det samme gjaldt lyrikkskrivingen. Under mitt andre år på videregående satte jeg alltid av litt tid for poesi og inkorporerte også dikt i skolestilene mine. Musikksmaken min begynte gradvis å vende tilbake til sine røtter. Solide mengder hip-hop og reggae ble kjøpt inn og lyttet til.

Den første sangen jeg spilte inn i et studio var klassikeren "Bling-Bling" (med [og produsert av] Rap-Porter), en parodi på nynorskrap, Side Brok og gud-vet-hva. For de som måtte ønske å lytte til makkverket finnes det her. (Kontakt meg hvis dere ønsker en signert CD.)

Etter dette fulgte sivilarbeiderperioden og sammen med en god venn av meg (som av uvisse årsaker ønsker å være anonym) skrev jeg denne sangen, som handlet om oppdragsgiveren min og hans persona (til alle potensielle fremtidige arbeidsgivere: Dette er det eneste tilfellet hvor jeg har skrevet en sang om en autoritetsfigur jeg har vært underlagt og jeg tror ikke det kommer til å skje igjen - håper jeg).

Siden den gang har jeg skrevet et utall tekster og mine opphold på Jamaica har gitt meg en (mer enn) godkjent evne til å imitere jamaicansk patois. Etter jeg ble eksponert for en annen karibisk musikksjanger, zouk, har jeg også hatt en tendens til å lage ekstremt klissete kjærlighetssanger. Det beste eksempelet på sistnevnte er nok en annen Raggamo-klassiker, "Vakre tone". Gjennomgående tema i hva jeg skriver ser ut til å være klissete kjærlighetssanger (samt enda mer klissete sanger om hva denslags kan lede til), mitt forhold til Yaldabaoth, muser (nei, ikke gnageren), politikk, følelseslivet mitt for øvrig, filosofi  og ikke minst god, gammeldags selvmedisinering.

Uansett, hva mener dere? Er det plass til "Raggamo" i populærmusikkens verden? Ønskes flere rim og sanger om gitte tema venter jeg spent på ønsker. Jeg har en god del refuserte dikt også.

Yaldabaoth og meg

Det finnes mange guddommer i denne verden. Man har "Gud" som er hovedpersonen i "de tre store" religionene (jødedom, kristendom og islam), skjønt denne entiteten også har deltatt i mindre allmenkjente religioner som av diverse årsaker ikke har slått så godt an som de abrahamittiske. De som har lest bibelen, deler av den og/eller koranen har kanskje lagt merke til diverse holdningsendringer i hovedpersonens, eller Guds, karakter. Poenget med denne teksten er på ingen måte å kritisere vedkommendes karakterutvikling, men heller å fortelle om mitt forhold til denne entiteten. I min underbevissthet går han (fordi han grammatisk sett er av hankjønn i oversettelsene jeg har lest) under navnene Yaldabaoth (sønn av kaos), Samael (de blindes gud) og Saklas (den tåpelige). Det førstnevnte navnet er det mest populære, men det tar veldig lang tid å skrive det. Det har også fire stavelser, så min venn Øystein og jeg ga ham følgelig kjælenavnet "Yabbe". Han kalles også for "Demiurgen". Siden jeg ikke er i religionsvitermodus akkurat nå skal jeg driste meg til å sitere Wikipedia på saken (pass dere, akademikere og studenter - gjør dere dette i en oppgave eller artikkel vil dere bli slaktet rituelt).

The demiurge is a concept from the Platonic, Neopythagorean, Middle Platonic, and Neoplatonic schools of philosophy for an artisan-like figure responsible for the fashioning and maintenance of the physical universe. The term was subsequently adopted by the Gnostics. Although a fashioner, the demiurge is not quite the creator figure in the familiar monotheistic sense; both the demiurge itself and the material from which the demiurge fashions the universe are considered either uncreated and eternal, or the product of some other being, depending on the system.

Innen kristen gnostisisme anses Yabbe ofte for å være en guddom skapt av Sofia, entiteten som representerer visdommen. Detaljer rundt ham varierer, men han er alltid ignorant og er helt sikker på at han er allmektig, til tross for at han bare har kontroll over materien. Til de av dere som vil finne ut mer om temaet anbefales denne teksten, samt en menge andre. Gnostisisme har for øvrig vært et hett tema i populærkulturen. Filmer som Pleasantville, Dark City, The Matrix, The Jacket, Donnie Darko etc er gode eksempler på dette. Uansett har dette vært en digresjon, la oss nå utforske underbevisstheten min og se hva vi finner der.

Mens andre religiøse mennesker drømmer om trivelige religiøse skikkelser som Jesus, profeten Muhammad (fred være med ham), forskjellige inkarnasjoner av Buddha og diverse vediske guddommer drømmer jeg altså om Yabbe. Mennesker med dyp psykologisk innsikt får si hva de vil om denne saken (og jeg er mer enn villig til å lytte), men jeg må likevel stille spørsmålet: HVORFOR MEG? De andre nevnte religiøse skikkelsene ser bra ut, og er ganske trivelige mens Yabbe angivelig ser ut som en løve med slangekropp og lysende øyne og lider i tillegg av en megalomani som bare Charlie Sheen og Kanye West muligens kan utfordre.

 

Hei, jeg er Gud, liksom.

Siden jeg først leste om denne guddommen eller hva man nå skal kalle ham i tenårene har han brent seg fast i underbevisstheten min. Hvor mange ganger har jeg ikke gått hjem fra "byen" en fredags- eller lørdagskveld, delvis eller komplett beruset, pinlig bevisst over det og utilfredsstilt, mens jeg patter på en sigarett og føler Yabbe, materiens gud, le av meg?

For å eksemplifisere dette presenterer jeg dere med et utdrag fra dagboken min, datert 21/09-2006:

I natt drømte jeg om Yaldabaoth.

Han manifesterte seg først i en stor, mørk sky ved UiTs institutt for fysikk nær Prestvannet. Skyen hadde røde øyne og han skremte meg, jeg mener jeg var sammen med noen uidentifiserbare venner. Etter dette tror jeg at jeg løp hjem. Yaldabaoth manifesterte seg igjen, skyer trekte seg sammen til en løvelignende skapning som så ut som om den var laget av børstet stål eller et annet matt metall. Han trampet (som et illsint barn) utenfor min mors nybygde hus, så en del av trappeavsatsen tok fyr.

Jeg slokket brannen med et pulverapparat. Min mor var også der. Yabbe kom igjen, og satte fyr på huset vi bor i nå. Brannene han startet var små, men kunne utvikle seg. Vi fikk slokket dem.

Hverdagssituasjonen var altså å gå i konstant bekymring for Yabbe og hans branner. De kunne slokkes, men det forutsatte at noen var hjemme under hans herjinger (jeg hadde en følelse av at det alltid skjedde til faste tider).

Manifestasjonene så ut som noe fra en filmproduksjon med stort budsjett og mye data-animasjon. Det fremsto som i overkant falskt og flashy.

Mulig tolkning: Yabbe manifesterte seg først ved PREST-vannet, nær institutt for FYSIKK. Dette kan peke på organisert, institusjonell (monoteistisk) religion og Yabbe som materiens, eller skjebnens gud (fysikk, årsak og virkning, lover, etc). De flashy CG-aktige manifestasjonene hans kan peke på falskheten hans.

Temaet med branner var interessant, de var først og fremst irritasjonsmomenter som bandt meg til hjemmet. For øyeblikket føler jeg meg plagsomt bundet til hjemmet, og jeg føler at det vil være galt av meg å reise, selv om jeg har lyst. Enkelte ting, som sosialt miljø og et ønske om å få hjulpet min mor med å få flyttet inn i det nybygde huset holder meg tilbake. Det reflekterer uansett situasjonen jeg er i utrolig bra. Materiens Gud holder meg her, men han er falsk. De små brannene kan symbolisere små begjærer, altså de som holder meg her.

Et annet interessant aspekt er at gnostiske ideer står mer sentralt i min underbevissthet enn f.eks. kristne. Jeg kan aldri huske å ha drømt om hverken Jesus, Gud, eller Djevelen, men drømmer som omhandler reinkarnasjon og grusomheten til dømmende Guder står svært sentralt. Kanskje kan dette være med på å undergrave teorier om at kristendommen er mer "naturlig" for mennesker som bor her, ettersom jeg har vokst opp i en delvis ateistisk familie (med elementer av nyreligiøsitet og radikale politiske retninger).

Vanligvis blir drømmene mine presentert i en visuell kvalitet som ligner på dårlige VHS-kassetter avspilt på en middelmådig TV. Noen ganger hender det at de har fantastiske visuelle effekter som Hollywood, per dags dato, bare kan drømme om å imitere. Yabbe utnytter selvsagt denne merkverdige underbevisste kvaliteten i sinnet mitt til det ekstreme.

Dette leder meg til det endelige spørsmålet: Finnes Yaldabaoth? Svaret mitt er "Absolutt!", én ting er at han er et symbol på materien (som vi ikke kan benekte at eksisterer innenfor våre vitenskapelige paradigmer), men det som er mest skremmende er at så lenge han eksisterer som en idé er han i live - I HODENE VÅRE! Og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

På gjensyn, Yabbe!

De upubliserte filene: Spill og fag

Til tross for at dette er en "Rognmo-klassiker" har teksten aldri blitt publisert før.

"Tenk om jeg kunne kombinere underholdning med studier!" Hvor mange ganger har ikke den gladhedonistiske studenten som sitter foran PC'en og spiller spill i stedet for å arbeide med studiene sine tenkt dette? Løsningen er her, i hvert fall for studenter ved det samfunnsvitenskapelige fakultet: Spill de spillene som kan utvikle din faglige kompetanse samtidig som det er gøy! Det finnes et utall spill hvor man kan teste ut sin faglige kompetanse og jeg skal her nevne noen få av dem. Noen spill er tverrfaglige, så disse kan man spille sammen med venner fra andre institutter slik at det blir en faglig-sosial opplevelse med inkludert rekreasjon.

For sosiologen og/eller statsviteren, kan spillet "Sim City Samfunn" anbefales. Her kan man teste ut forskjellige styresett og manipulere de fleste andre aspekter ved samfunnet (det kan hende spillet har sitt bias, men den oppvakte forsker vil definitivt legge merke til dette og skrive en artikkel eller avhandling om saken). Du kan visstnok skape en anarko-syndikalistisk drømmeby eller en grusom, kapitalistisk helvetespøl (den oppvakte leser vil legge merke til mitt bias i denne saken). Et annet spill som fungerer både for sosiologer, historikere, statsvitere og religionsvitere er Civilization-serien, hvor man får ansvaret for å styre en hel kulturs historie. Dette spillet er såpass tverrfaglig at man kan lage en stor sammenkomst - folk med forskjellige idealer og synspunkter kan til og med spille mot hverandre. En heidundrende og utdannende sammenkomst blir med andre ord resultatet.

Sosialantropologene (og andre faglige retninger som anvender samme metoder) er blant de studentene som har flest spill å velge mellom. De klart beste spillene for denne gruppen tilhører selvsagt Sims-serien (spesielt Sims 3). Etnografen kan forberede sitt feltarbeid ved å konstruere den gruppen han måtte ønske (avhengig av sine forventninger), sofistikert høykultur eller "primitive" stammesamfunn, alt er mulig, og studenten kan selv velge hvordan studieobjektene skal se ut. I Sims kan man til og med velge mellom komplett observasjon, deltagende observasjon og komplett deltakelse (samt en heller uetisk praksis som baserer seg på manipulasjon eller bokstavelig talt deus ex machina). Ved å konstruere en "Sim" med ens egne personlighetstrekk og aspirasjoner kan man bli deltager eller deltagende observatør og slik få en idé om hvilke følelser som vekkes når man er på feltarbeid. Det som for mange er en dyrekjøpt erfaring blir en lek for den gladhedonistiske og fornuftige student. Religionsvitere kan selvsagt også benytte seg av Sims. La Sim'ene du studerer få høye åndelige aspirasjoner og sett i gang med feltarbeidet! Ved å benytte seg av juksekoden som gir deg et tilskudd av penger kan man til og med simulere (den ideelle versjonen av Lånekassen! Grand Theft Auto-serien (heretter GTA) passer bra for den dristige anropologen som vil forberede seg på infiltrering av kriminelle miljøer. Der kan du selv delta i organisert kriminalitet og bli "street smart" uten å måtte bøte med livet. Ettersom du kan lagre spillet underveis, kan du bøte med det virtuelle livet ditt så mange ganger du måtte ønske (her finner man også en bra mulighet for teologer og filosofer med interesse for døden og andre eksistensielle spørsmål, religionsvitere for øvrig kan spille GTA2 og ta oppdrag for militante Hare Krishna'er). GTA er også gull verdt for de historikerne som studerer nyere historie, ettersom Vice City og San Andreas er (mer eller mindre) basert på historiske hendelser. Ønsker antropologen å infiltrere andre yrkesgrupper, finnes det flust med spill som omhandler dette. Krigsspill finnes det mange av, samt politi- og brannmanspill, og så videre i det uendelige.

Historikerne kan selvsagt også boltre seg i (krigs)simulatorer basert på historiske hendelser (særlig andre verdenskrig) i tillegg til den tidligere nevnte Civilization-serien. Teologistudenten som vil ha innsikt i Guds egen sitasjon (eller er stormannsgal nok til å ville leke Gud) kan antagelig få stor nytelse av Black & White-spillene.

For arkeologer vil enkelte rollespill, samt Diablo-serien passe bra. I Diablo-serien kan arkeologen få utløp for sin frustrasjon gjennom slakt av monstre og andre uhumskheter, samtidig som vedkommende har sjansen til å plukke opp arkeologiske objekter (som må identifiseres) på sin ferd. Rollespill (særlig fantasy-baserte) fungerer også veldig bra for religionsvitere, siden det ofte finnes et pantheon av forestillinger (og faktiske guder) som man kan nyte og analysere.

Det finnes garantert en stor mengde andre spill som passer for studenter ved andre institutter, men min faglige ekspertise er begrenset i denne forstand. Metroid-spillene kan kanskje anbefales for biologistudenter, mens nettspill som Dope Wars antagelig passer bra for den oppvakte og businessorienterte kjemiker. Harvest Moon passer nok bra for agronomer og zoologer, mens medisinstudenten antagelig bør prøve seg på Hospital Tycoon. Jeg sender herved fakkelen videre til andre institutter som sikkert har bedre forslag.

Rognmos fabrikkerte feltarbeid

Jeg var fristet til å gi dere en sosialpornografisk innsikt i sinnet mitt, men fant meg heldigvis for god for det. I stedet får dere en Rognmo-klassiker til glede for nye lesere (og til irritasjon for gamle), nemlig konspirasjonsteorien jeg laget om mitt eget feltarbeid under falskt navn. (Alle navn, bortsett fra mitt eget, har blitt endret.)

Min medstudent Thomas Rognmo har i den siste tiden lagt frem store mengder kuriøs empiri som han angivelig har samlet sammen under sitt feltarbeid på Jamaica i sommer. For å gå rett på sak, vil jeg ha det sagt at jeg ikke tar Rognmos historier og intervjuer for god fisk. Jeg vil snarere, med grunnlag i substansielle mengder bevismateriale, påstå at all informasjonen Rognmo har lagt på bordet er rent oppspinn.

Sannheten er at Rognmo tilbragte hele sommerperioden i Tromsø. Mesteparten av tiden tilbragte han hjemme, i sin mors hus, hvor han drakk store mengder pappvin og inntok illegale narkotika. Den nevnte narkotikabruk gjorde Rognmo svært uforsiktig, vitneutsagn bekrefter at Rognmo flere ganger ble observert ravende full i Tromsøs gater natterstid. Rognmo har også blitt observert på vinmonopolet i Tromsdalen, hvor han gikk ut fra at ingen ville kjenne ham igjen, ettersom han vanligvis ikke ferdes på de trakter. Vedlagte bilder (datert 3. august 2008) viser at han til og med dristet seg til å gå ut på Verdensteatret hvor han hadde et kort møte med Arnulf Urvold, ledsaget av homoerotiske over- og undertoner.

Sannheten er at alle intervjuene med Rognmos såkalte informanter ble skapt av Rognmo selv, antagelig i en tungt beruset og mentalt ustabil tilstand (jeg anbefaler at det hurtigst blir tatt urin-, blod-, avførings- og hårprøver av Rognmo). Rognmo snakker rett og slett med seg selv. Det som vekker særlig mistanke er informanten som bærer det sinnsvake og usannsynlige navnet "Dagger". Jeg har observert at Rognmo imiterer denne "Dagger" titt og ofte, så da jeg faktisk hørte på et av Rognmos såkalte intervjuer forsto jeg at det var Rognmo som snakket. Rognmo, som tydeligvis har vrangforestillinger rundt sine skuespillerprestasjoner og ikke minst sin intelligens, har rett og slett økt avspillingshastigheten på intervjuene med den såkalte "Dagger" med omkring 50%. Det er ikke fysisk mulig for et menneske å snakke så fort som "Dagger" (eller Rognmo) gjør. Alle de andre "intervjuene" Rognmo har gjort, bortsett fra ett hederlig unntak, har Rognmo som både intervjuer og intervjuobjekt (med varierende grader av whisky- eller heliumstemme). Det tidligere nevnte unntaket er informanten "Cole", her er det ikke Rognmo som snakker, det er hans medsammensvorne, Arnulf Urvold. Både Urvold og "Cole" snakker i samme stemmeleie, og om ikke dette er nok bevis skal det også nevnes at "Cole", i likhet med hans alter ego, sier "basically" hele tiden. Karakteren "Cole" er, i motsetning til Urvold, ikke en ivrig bruker av ordet "hvorpå", men dette skyldes utelukkende Urvolds manglende engelskkompetanse. Urvold vet ikke at det engelske ordet for "hvorpå" er "whereupon" (se vedlegget som inneholder samtlige av Urvolds skolestiler i engelsk fra ungdomsskolen til videregående). Med andre ord er alle Rognmos informanter, bortsett fra én, produkter av Rognmos fargerike og forskrudde fantasi.

Vel har Rognmo kunnet dokumentere "reisen" sin med reisedokumenter. Dette var nøye gjennomtenkt fra hans side. Han kjøpte faktisk billettene (for universitetet og Lånekassens penger) og innså at denne utgiften var et nødvendig onde, selv om det ble noen spritflasker mindre i polposen.

Et annet viktig moment er den kjensgjerning at Rognmo hater å arbeide, derfor er hele ideen om at han skal ha utført et "feltarbeid" (med trykk på "-arbeid") absurd. Rognmo er, til tross for sitt sløve oppsyn, meget skarp når det kommer til unnasluntring. Rognmo var klar over at det å utføre et ikke-eksisterende feltarbeid i sommerferien ville sikre ham nok penger til å kunne opprettholde sitt meget usunne alkohol- og droginntak gjennom sommermånedene.

Et annet moment er at Rognmo kom tilbake uten å være spesielt brun. Vedlagte kvittering (datert 24. juni 2008) viser at han bare giddet å ta én solstudiotime på brun&blid (med t-skjorte, shorts og sandaler på) før han innså at det var "bedre" å finne opp en ullen unnskyldning og heller bruke pengene på alkohol, sigaretter, hasj og hallusinogener. Han påstår at det var for varmt i sola og at han ikke liker å sole seg, men hele ideen om at en person skal mislike å sole seg må kunne sies å være sinnsvak. Selvsagt kan Rognmo også sies å være sinnsvak, men bevisene er uansett på min side i denne saken.

Rognmo vil kunne vise til banknota og kvitteringer fra Jamaica. Dette betyr ikke at han har vært der. Rognmo sendte nemlig et bankkort til en vilkårlig, jamaicansk alkoholiker som han møtte på facebook og ba vedkommende kjøpe seg store mengder alkoholholdig drikke i bytte mot at han sendte kvitteringer samt et par t-skjorter tilbake til Norge som takk. Jeg tok meg den frihet å datasnoke meg inn på facebook-kontoen hans, hvorpå jeg grundig utforsket Rognmos innboks. Der fant jeg hele forhandlingsprosessen mellom Rognmo og alkoholikeren, som bærer navnet Dalton Brown (se vedlegg).

Rognmo har også vist fram flere bilder fra sitt opphold, men her bør det bemerkes at han på samtlige bilder befinner seg innendørs. Bildene som er tatt utendørs har han rett og slett lastet ned på internett (hvem husker vel ikke pjattet hans om "snowballing with facebook"). Stempelet han angivelig bærer i passet er fingert, det er ikke noe stempel der. Rognmo har tegnet inn noe som nesten ligner på et stempel med svart kulepenn.

Selvsagt er det ikke bare Rognmo som er skyldig i denne meget gjennomtenkte fadesen. Mesterhjernen bak det er selvsagt den hårbefengte noldusen vi kjenner under navnet Arnulf Urvold. Urvold har forledet den meget psykisk ustabile og nevrologisk lidende Rognmo med sine løfter om gull og grønne cannabisskoger. Urvold bør, med grunnlag i foreliggende bevis, utstøtes fra akademia. Jeg tror, for min del, at det fortsatt er håp for unge Rognmo og ber om at han skal få en ny sjanse til å skrive en masteroppgave. Jeg anbefaler noe om troll eller ritualteori, kanskje begge deler.

Med vennlig hilsen,

Surla Draugli

Liv og død: En refleksjon over styreformer og vår oppfatning av ansvar

I dette innlegget skal jeg reflektere over forskjellige styreformer og menneskers oppfatning av hvem som har ansvaret for avgjørelser som gjelder liv og død. Jeg skal også kritisere disse oppfatningene med grunnlag i noen sosialpsykologiske undersøkelser. I tillegg skal jeg prøve å være så konsis og krass som mulig og sitere Muammar al-Qadhafi, litt fordi det er relevant for teksten, men aller mest fordi jeg har lyst. Med andre ord er det tid for litt delvis unyansert filosofi og samfunnskritikk.

For å begynne skal jeg komme med en innrømmelse: Jeg har lenge vært fascinert av diktaturer og andre former for autokrati. Ikke fordi jeg anser autokratiet for å være en fornuftig styreform (med mindre jeg kan være statslederen), men snarere fordi det til tider har slått meg som absurd at de fungerer i det hele tatt og ser ut til å kunne fungere svært lenge avhengig av realpolitiske forhold og en rekke andre faktorer. Likevel, hvis jeg tar diverse skinndemokratier i betraktning blir det plutselig ikke så absurd likevel. Skinndemokratiene er ofte flinkere med PR og ikke minst det å gi folket illusjonen av demokratisk makt.

Det fantastiske med autokratiet (og enkelte andre institusjoner som finnes i vårt eget samfunn) er fraskrivelsen av ansvar som finner sted gjennom en ordregivning som går mellom to, men ideelt flere, ledd. For å strippe dette ned: Den som gir ordren om å drepe noen utfører ikke det faktiske drapet, mens den som får ordren om å drepe noen utfører drapet, men unnskylder seg med at han/hun "bare fulgte ordre". Hvem er ansvarlig? Etter min mening har begge parter (eller alle ledd) ansvar for ugjerningen, men menneskeheten har gjennom historien hatt en tendens til å foretrekke å fraskrive seg ansvar. Skyldfølelse og anger er uten tvil grusomme emosjonelle tilstander som kan være svært destruktive for individet.

Milgrameksperimentet studerte menneskers lydighet overfor autoritetsfigurer. Undersøkelsene som ble gjort ga skremmende og oppsiktsvekkende resultater. Oppsettet var som følger: Testsubjektene ble fortalt at de skulle delta i en undersøkelse vedrørende fysisk avstraffelse og dens effekt på innlæringsprosessen. Under en forskers autoritet skulle den fysiske avstraffelsen utføres av testsubjektene og administreres gjennom en maskin som ga elektriske støt på en stigende skala fra lett smerte til dødelig. (Intervjuobjektet var selvsagt en skuespiller.) Den første undersøkelsen viste at 65 % av testsubjektene som var under press fra autoriteten var villige til å gi et "dødelig" elektrisk sjokk til intervjuobjektet.

I artikkelen "The Perils of Obedience" (1974) skrev Stanley Milgram følgende: 

Ordinary people, simply doing their jobs, and without any particular hostility on their part, can become agents in a terrible destructive process. Moreover, even when the destructive effects of their work become patently clear, and they are asked to carry out actions incompatible with fundamental standards of morality, relatively few people have the resources needed to resist authority.

Dette oppsummerer godt autokratiers effektivitet og den nevnte tendensen til ansvarsfraskrivelse. Innen autokratier har man så å si alltid en lederfigur (eller i andre tilfeller en ledergruppe) som i ettertid får brorparten av skylden for uhumskhetene som blir begått. Adolf Hitler drepte få, hvis noen, mennesker med egne hender, likevel er det han vi ofte anser for å være folkemordets ansikt. Med andre ord tilskrives skylden i situasjoner hvor autokratier går til krig så å si alltid til lederen og hans håndlangere.

Hva så med "demokratiet"? I Norge har vi et parlamentaristisk demokrati og vi er også medlemmer av NATO. Vår nåværende statsminister, Jens Stoltenberg, nekter på sin hals at vi er i krig og erstatter følgelig dette svært negativt ladete ordet med diverse eufemismer. Poenget er uansett at folk blir drept på slagmarken, noen ved norske soldaters hender (og om det er i "selvforsvar" eller ikke har absolutt ingenting å si for meg i denne saken). Uansett, når Norge deltar i krigsaksjoner og landets soldater utfører drap, hvem er det som står ansvarlig? Er det NATO, regjeringen, Forsvaret, eller det norske folk som helhet? Demokrati betyr folkestyre og hvis det er slik at det norske folk står til ansvar for vederstyggelighetene som blir begått på slagmarken vil jeg absolutt ikke være en del av det, siden jeg er mot drap av prinsipp. La meg sitere en statsleder som det har vært mye blest om i det siste (og også har fått berettiget kritikk for å være mer autokratisk enn det teoretiske demokratiet han beskriver):

A parliament is originally founded to represent the people, but this in itself, is undemocratic as democracy means the authority of the people and not an authority acting on their behalf. The mere existence of a parliament means the absence of the people, but true democracy exists only through the participation of the people, not through the activity of their representatives (Qadhafi [1974] 1976).

Et annet av Qadhafis poenger er at representative regimer forutsetter at mennesker gir fra seg makten sin til de representerende politikerne. Uansett, inntil dette systemet skiftes ut er det hva vi må forholde oss til. Likevel synes jeg at de kunne gjøre et unntak når det gjelder avgjørelser som omhandler liv og død. Mitt forslag er å innføre folkeavstemninger for hvorvidt Norge skal delta i de respektive krigene. På dette viset kan folkets mening komme frem og de som har stemt for kan pryde seg med stoltheten over at drap blir begått i deres navn. (I dette tilfellet er jeg faktisk usikker vedrørende hvorvidt valget burde være hemmelig - anonymitet på internett fører beviselig til at mennesker oppfører seg mer som upersonlige drittsekker. De som måtte være i tvil kan ta en titt på kommentarfeltene i diverse aviser, blogger og på youtube).

Med jevne mellomrom hender det at norske soldater dør på slagmarken og vi blir følgelig presentert med lengre avisartikler hvor pårørende og kollegaer av de avdøde uttaler seg. Menneskers død er selvsagt tragisk, men jeg stiller ofte spørsmål ved hva som ligger bak den ekstensive mediedekningen som alltid følger dødsfallene. Er det ren sosialpornografi (denslags er tross alt populært, enten vi liker det eller ikke) eller et instrument for at vi skal hate fienden som den representative regjeringen har bestemt at vi skal gå til krig/[sett inn eufemisme her] mot? Noe av det mest merkelige er at disse tragiske hendelsene ofte fremstilles som uventede. Det er som om soldater som er trent til å (blant annet) drepe ikke vet hva de går til og ikke minst er klar over at deres egne liv også står i fare (samt hvordan deres eventuelle død vil påvirke deres pårørende). I tillegg er det viktig å huske at "fienden" også er mennesker, hvis ikke faller vi i samme felle som de fleste autokratier (inkludert de vi eventuelt er i krig/eufemisme mot) har havnet i. En av de viktigste delene av gode propagandakampanjer er tross alt umenneskliggjøring av "fienden".
 

Som borger av et representativt demokrati (som jeg anser for å være et skinndemokrati) er jeg svært nysgjerrig på hvem av oss som er direkte ansvarlig for disse beslutningene som gjelder liv og død.

Civil religion i Forsvaret

Her er en Rognmo-klassiker til glede for nye lesere. En halvsatirisk, pseudovitenskapelig analyse av civil religion i Forsvaret.

"Unge menn får berøvet ett år av livene sine for å delta i religiøst rituale!", eller for å få det til å høres ut som om den norske presse har skrevet det: "Unggutter frihetsberøvet for årslangt religionsrituale!", eller "Slavedrevet i ett år! (Se bildene!)" Hvis mine mistanker stemmer overens med virkeligheten høres nok dette mye verre ut enn setningen "Unge menn deltar i Forsvarets førstegangstjeneste".

Før jeg forklarer hva jeg mener med det første avsnittet i denne teksten, skal jeg fortelle litt om begrepet civil religion. Det ble først brukt av sosiologen Jean-Jaques Rousseau. Det er fortsatt ikke laget en god norsk oversettelse av civil religion, men begrepet beskriver en form for religiøsitet som kun har én funksjon: Å holde et religiøst heterogent folk samlet. Sosiologen Robert Bellah mente i sin tid at USA har en civil religion. Påstanden begrunnes blant annet i at grunnloven er skrevet på et språk som minner om judeo-kristne skrifter; de første europeiske nybyggerene i USA så på seg selv som "et folk i eksil" og skrev seg slik inn i den klassiske jødiske historien (Egypt og Babylon, etc); og  myter som "den amerikanske drømmen". Senator- og presidentvalg har selvsagt en politisk verdi, men den religiøse delen av dette er å opprettholde illusjonen om at man er en del av en nasjonalstat (eventuelt under Gud).

  

USAs eksempel viser hvordan en nasjonalstat med et religiøst heterogent folk kan benytte seg av civil religion for å samle sine subjekter. Nå, hvilke andre institusjoner kan ha bruk for en samlende faktor av dette slaget? Jo, Forsvaret. Her møtes mange mennesker med forskjellig bakgrunn, tro og ideologi. Den samlende faktoren blir "Forsvarets civil religion". Her har man ritualer så det holder, for eksempel det å gjøre honnør til et bilde av kongen, de mystiske restriksjonene som angår bruk av rituelle hodeplagg, eller andre initieringsritualer, som det såkalte "beretløpet", hvor rekruttene må gjennom harde fysiske prøvelser for å vinne retten til å bære den sagnomsuste bereten. Dessuten bindes de opp mot befalet - Forsvarets eget uttrykk for en slags mentor, han blir både en slags parental figur, læremester og felles fiende. Videre har man myten om at man blir "mann" av å fullføre førstegangstjenesten (selv om enkelte mener at førstegangstjenesten er som å ha flere hundre mødre som maser på seg). I Israel blir det å gjennomføre  militærtjeneste ansett som en andre Bar Mitzvah. Førstegangstjenesten kan i seg selv virke som et 12 måneder langt overgangsrituale. Man tas vekk fra samfunnet man har vokst opp i, bringes til en leir langt ut i bushen, hvor man tvinges gjennom flere ritualer - soldatene føler et samhold seg i mellom - for så å på nytt bli integrert i samfunnet de kom fra, men nå som "menn". Selv om mange oppfatter hele "hilse på kongen-ritualet" som idiotisk, gjør de det likevel. Hvis jeg tar imot nattverd i en kirke og mener ritualet er helt absurd, endrer det på ingen måte ritualet som religiøst fenomen.

  

I de siste tiårene har det i store deler av Vesten blitt en trend å stigmatisere religion som noe bakstreversk - et fenomen som har utspilt sin rolle. Religionen blir syndebukken som må ta ansvar for både sexisme og andre konflikter. Dette synet er på ingen måte rasjonelt, ettersom religion kan fungere som en samlende faktor, så vel som en splittende. Videre trenger man mennesker for å praktisere en religion, hvis ikke anses den som død. Det samme gjelder for ideologier, de har ingen egenverdi, men blir nyttige først når de tas i bruk. I media har det blitt veldig populært å stigmatisere religion som undertrykkingens årsak. En stat er automatisk bakstreversk når den er teokratisk. Vår egen etnosentrisme fungerer som et fantastisk sett av skylapper, vi ser undertrykkingen når den foregår i andre stater (gjerne teokratier), men klarer ikke å se at noe lignende foregår i vårt eget land, gjennom den obligatoriske verneplikten - som bare gjelder for MENN. Hvis ikke dette er både sexistisk, undertrykkende og bakstreversk, så vet ikke jeg - og dette praktiseres av staten! Media har definitivt stor makt, men i et ideelt samfunn bør media fungere som et organ som oppfordrer til kritisk tenking, ikke et som avleder folkets oppmerksomhet.

Akademisk limbo: En fortelling om livet som herreløs akademiker

En digresjon - den kortfattede "oppvekstromanen"

Min akademiske løpebane startet i 2005. Entusiastiske og fulle av lærelyst kastet min venn Øystein og meg oss inn i akademias verden. Starten var en smule antiklimaktisk, ettersom vi bare hadde forelesninger i religionsvitenskap én gang i uka, mens resten gikk med til studieforberedende program som ex.phil og ex.fac. Disse kursene (særlig ex.phil) var på ingen måte uinteressante, men mange av oss mennesker med autoritetskomplekser og sub-optimal døgnrytme har en tendens til å enten bli gretne eller tilsynelatende gale når vi tvinges til å møte opp på et obligatorisk seminar i filosofihistorie klokken 8:15 hver torsdag (når man i tillegg har søvnproblemer kan resultatene bli riktig artige, særlig for observatørene).

De påfølgende semestrene var langt mer interessante, ettersom vi hadde et mangfold av interessante fag å velge i, samt et solid engasjement i det religionsvitenskapelige filmforumet, som annenhver torsdag viste filmer med mer eller mindre religiøst tema supplert av innledende foredrag ved de ansatte på instituttet. Etterhvert som vi ble initiert i instituttets innerste sirkler (hvilke ritualer dette innebar har jeg dessverre ingen rett til å uttale meg om, det får jeg overlate til avslørende journalister - gjerne fra landsdelsavisa Nordlys) oppdaget vi at det sosiale miljøet var svært bra. Det var en løs og uformell tone mellom de ansatte og studentene, noe som sies å være karakteristisk for institutter av mindre størrelse. Kort fortalt var det en morsom tid med alt jeg kunne ønske meg av kunnskap, intriger, hedonisme og annen moro.

Etter jeg hadde tatt alle de obligatoriske studiepoengene i religionsvitenskap bestemte jeg meg for å ta alle støtteemnene (60 studiepoeng) på ett semester (en øvelse i selvdisiplin og selvdestruksjon). Planen gikk bra og jeg begynte på instituttets masterprogram våren 2008.

Masterprogrammet var preget av mye hardt arbeid, men var også noe av det mest lærerike jeg noensinne har engasjert meg i. Blant antropologer sies det at feltarbeid er det overgangsritualet hvor antropologen går fra å være barn til voksen og jeg kan bekrefte at det absolutt ligger noe i det. Mine feltarbeid på Jamaica utvidet i hvert fall horisontene mine veldig, men det er en annen historie. Etter mastergraden var fullført i slutten av 2009 kom en periode jeg ikke var forberedt på: Den akademiske limbotilstanden, som til tross for den foregående digresjonen er hovedtemaet for denne teksten.

Akademisk limbo

"Så, du har en mastergrad i religionsvitenskap med rastafaribevegelsen som fordypningsfelt, hva gjør du nå?" Etter man er ferdig med mastergraden sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe, man har utført et selvstendig forskningsprosjekt og skrevet en avhandling på omkring 100 sider etter dagens standarder. Når man har gått, sovet eller drukket av seg denne rusen setter det såkalte "postmastersyndromet" inn (ønskes mer detaljert informasjon anbefaler jeg å ta en titt på denne artikkelens punkt #4). For min del registrerte jeg meg på noen tilfeldige universitetskurs og tok det neste semesteret fri mens jeg veltet meg i utbrenthet og prøvde å komme meg til hektene.

Livet må selvsagt gå videre og jeg hadde (og har fortsatt) et ønske om å ta det neste skrittet i utdanningen: Doktorgraden. Lite visste jeg hva jeg la meg ut på. For det første er konkurransen om åpne stipendiatstillinger svært hard og hvem som blir tatt opp avhenger av mange variabler, noen mere logiske enn andre. Variablene inkluderer kandidatenes karakterprestasjoner, hvorvidt man har holdt seg akademisk aktiv etter fullført utdannelse, det respektive universitetets prioriterte forskningsfelt, opptakskomitteens personlige preferanser (med mulighet for innspill av sommerfugleffekten) og ikke minst kvaliteten på den mest grusomme delen av det hele: Prosjektbeskrivelsen.

Den normerte tiden man bruker på å skrive en mastergradsavhandling er omkring ett år. Teksten vil dissekeres, slaktes, analyseres, dekonstrueres og rekonstrueres et utall ganger over denne perioden, men det dreier seg i det minste om et ganske stort antall sider. En prosjektbeskrivelse for en stipendiatstilling er ofte på mellom 5 og 10 sider. Man bør utvise stor kjennskap til tidligere forskningshistorie, ordlegge seg eksakt og konkret og vise sin egnethet til å faktisk fullføre dette prosjektet. Har man god hjelp (slik jeg har hatt), kommer man antagelig til å jobbe hardere med denne teksten enn man gjorde med masteravhandlingen. Åpenbart nok hender det at man blir utsatt for en ekstrem kognitiv dissonans når man for n-te gangen åpner en kortfattet tekst man har jobbet med i underkant av ett år. Følelsen kan beskrives som en mental allergi med sterke psykosomatiske symptomer.

Dessuten er det, som tidligere nevnt, viktig å holde seg akademisk aktiv mens man befinner seg i limbo. Dette kan man gjøre gjennom å hjelpe til med redigering eller anmeldelser av akademiske tekster eller skriving av dem i form av artikler eller bokanmeldelser for akademiske tidsskrift. Dette kan være fin tidtrøyte, men det skal også nevnes at man i de fleste tilfeller er nødt til å leve ved siden av ens engasjement i disse aktivitetene.

Misforstå meg ikke, jeg har ikke gitt opp og anbefaler absolutt enhver person med tid, interesse og lyst til å ta høyere utdanning. Alt jeg kommer med er en slags varsellapp hva angår denne limbotilstanden. Slik det går nå ser det ut til at jeg drar tilbake til Universitetet i Tromsø til høsten. Hensikten er å studere pedagogikk så jeg kan bli lektor. Studielånet må tross alt betales ned en dag og min redsel for Lånekassens stormtropper øker med hver time som går.

Til slutt vil jeg presentere noen vanlige bivirkninger med høyere utdanning. Vi vet alle at utdanning ofte gjør deg smart og gir deg dybdeinnsikt i ett eller flere tema, men ingen av de fargerike studiekatalogene nevner disse bivirkningene (denne listen er svært subjektiv og stort sett begrenset til mine egne opplevelser):

1. Illusorisk underlegenhet og økt oppmerksomhet på Dunning-Krugereffekten, særlig i media.
2. Sarkasme og misantropi (antropologer har i flere tilfeller enn mitt eget opplevd å bli såkalte "misantropologer", men det er en annen historie).
3. Latskap.
4. Forfengelighet.
5. Selvjustifisert arroganse.
6. Psykiske lidelser av ymse slag.

Listen er ikke ekstensiv, så hvis andre skulle ønske å dele sine opplevelser er det bare å kommentere slik at vi kan få økt innsikt i dette fenomenet. Det er tross alt det utdannelse handler om.