Banalisering av islam

Nok en Rognmo-klassiker - fortsatt like relevant. Siden jeg nok en gang skal prøve meg som underholder gir jeg dere Rolf Harris med sangen "Jake the Peg". Den har ingenting med teksten å gjøre.

De siste årene har begreper fra vestlig politisk terminologi ofte blitt brukt for å omtale islam. I utgangspunktet virket kanskje dette som en god idé, ettersom islam tross alt er en svært mangfoldig religion. Man skulle tro at innføring av disse begrepene ville knuse den utbredte forestillingen om at islam er en monolittisk størrelse. Dette har dessverre ikke skjedd. I stedet har media, politikere og andre debattanter sjonglert vilkårlige politiske begreper. Resultatet av dette er at debattene rundt islam har degenerert til et tøysete lavmål.
 

Det verste eksempelet er nok bruken av ordet "radikal". Politikere og media er svært opptatte av å understreke hvor farlig "radikal islam" er. Dessverre har jeg ikke blitt opplyst om hva "radikal islam" konkret går ut på. Som politisk begrep brukes "radikalt" ofte om noe som er omveltende og ytterliggående. Begrepets mangfoldighet og bruksområde er svært vidt, men det brukes alltid i kontrast med begreper som "konservativ" og "reaksjonær". Med dette i bakhodet kan man kanskje tenke seg at radikal islam betyr at muslimer bryter med tradisjonelle verdier, endrer politisk ståsted, blir revolusjonære eller lignende.

Denne illusjonen brast for meg da landsdelsavisa Nordlys påsto at hvis den ultrakonservative islamske retningen wahhabisme får innflytelse i Tromsø vil dette (paradoksalt nok) føre til mer radikal islam. Hvis jeg skal prøve å lese inn en slags fornuftig mening i denne påstanden må det i så fall være at Tromsøs veletablerte muslimer blir irriterte over wahhabistene og tar avstand fra trossamfunnet deres. Følgelig blir noen av Tromsø-muslimene kanskje mer "radikale" og får lyst til å vise bedre frem hva det vil si å være muslim for dem. Selvsagt tror jeg ikke at det var dette avisa mente. Hver gang media snakker om "terrorceller" i Norge, dukker tross alt ordet "radikal" opp igjen.

Begrepet ser ut til å ha blitt en ”kulturell søppelbøtte” hvor politikere og journalister kaster alt de ikke liker med islam – uansett hvor i verden og hvilken retning av islam fenomenene kommer fra. Som en følge av dette mister begrepet sin mening.

Den ofte siterte og meget kontroversielle islamkritikeren Mark A. Gabriel opererer med sitt eget kategoriseringssystem:

Sekulære muslimer: Som kun tror på de gode versene, mens de forkaster alt som har med jihad å gjøre.
Den tradisjonelle muslimen: De lærer islam og vet at jihad er en del av den, men de nøler med å gjøre det i praksis fordi de blir redde.
Islamistene: Det er disse som utfører vold og terrorhandlinger. Det er disse som praktiserer den egentlige islam slik den ble åpenbart til profeten.

Hva bakgrunnen for denne tredelingen er vet jeg ikke, men den kan kritiseres på samtlige punkter. Hvorfor skal det være forutsatt at sekulære muslimer, altså de som er for adskillelse av religion og stat, bare tror på hva Gabriel beskriver som ”gode vers”? Hvilken autoritet har for øvrig Gabriel til å avgjøre hva som er ”gode” og dårlige vers? Hva angår ”tradisjonelle muslimer” klarer heller ikke Gabriel å nyansere hvilke mangfoldige betydninger jihad innehar. Generaliseringen i den siste kategorien er nærmest pervers. Islamisme er for det første ikke en ensartet gruppe, men en samlebetegnelse for flere forskjellige retninger av politisk islam, noen er militante, andre er ikke det. Hva Gabriel mener er ”den egentlige islam” skal jeg utelate fra denne teksten.

Et annet, mer lokalt forsøk på generaliserende klassifisering finner vi på Facebook-gruppen ”Nei til Moske [sic!] i Tromsø”:

”Det finnes idag to grupper muslimer. På den ene siden de såkalte moderate muslimer som verdsetter frihet, likhet og menneskerettigheter. På den andre siden islamistene, ekstreme muslimske grupperinger som ser på FNs Menneskerettighetserklæring som ikke-islamsk og motkjemper vestlig påvirkning med terror og vold. Den militante islamismens kamp mot kristendom og andre religioner er vår tids mest eksplisitte og skremmende form for religiøs forfølgelse”

Her ser vi nok et eksempel på sverting av islamister og generalisering av muslimer. Denne klassifiseringen får det til å virke som om islam består av to typer mennesker: Venstrepolitiker Abid Raja og Osama bin Laden. Det er for øvrig fascinerende å se at ordet ”moderat”, som ofte relateres til sentrumspolitikk, er svært utbredt i norske beskrivelser av muslimer, mens ordet ”liberal” virker fraværende. Finnes det ingen liberale muslimer?

Religionshistoriker og seniorforsker ved Södertörns universitet, David Thurfjell, presiserer at islamister til en viss grad deler posisjon med venstresiden, dette gjelder særlig land som Norge og Sverige, hvor venstresidens representanter ofte sympatiserer med muslimer. I Frankrike har det på den andre siden vært problematisk for muslimer å samarbeide med venstresiden ettersom sistnevnte ikke aksepterer et islamsk syn på familien og kvinners posisjon.

Samme hvor mange ”vestlige” kategorier man benytter seg av i famlende forsøk på å beskrive islamske retninger, vil det aldri være nyansert og beskrivende nok ettersom islamisme går på tvers av disse kategoriene. Jeg vil med dette oppfordre media til å publisere en opplysende serie som tar for seg de forskjellige retningene innen islam, både hva angår tro, praksis og politikk. Slik mediebildet er i dag er det like greit at media kutter ut bruken av uttrykkene ”moderat” og ”radikal” og heller banaliserer debatten ytterligere ved å omtale muslimer som ”snille” eller ”slemme”.