Rognmos fabrikkerte feltarbeid

Jeg var fristet til å gi dere en sosialpornografisk innsikt i sinnet mitt, men fant meg heldigvis for god for det. I stedet får dere en Rognmo-klassiker til glede for nye lesere (og til irritasjon for gamle), nemlig konspirasjonsteorien jeg laget om mitt eget feltarbeid under falskt navn. (Alle navn, bortsett fra mitt eget, har blitt endret.)

Min medstudent Thomas Rognmo har i den siste tiden lagt frem store mengder kuriøs empiri som han angivelig har samlet sammen under sitt feltarbeid på Jamaica i sommer. For å gå rett på sak, vil jeg ha det sagt at jeg ikke tar Rognmos historier og intervjuer for god fisk. Jeg vil snarere, med grunnlag i substansielle mengder bevismateriale, påstå at all informasjonen Rognmo har lagt på bordet er rent oppspinn.

Sannheten er at Rognmo tilbragte hele sommerperioden i Tromsø. Mesteparten av tiden tilbragte han hjemme, i sin mors hus, hvor han drakk store mengder pappvin og inntok illegale narkotika. Den nevnte narkotikabruk gjorde Rognmo svært uforsiktig, vitneutsagn bekrefter at Rognmo flere ganger ble observert ravende full i Tromsøs gater natterstid. Rognmo har også blitt observert på vinmonopolet i Tromsdalen, hvor han gikk ut fra at ingen ville kjenne ham igjen, ettersom han vanligvis ikke ferdes på de trakter. Vedlagte bilder (datert 3. august 2008) viser at han til og med dristet seg til å gå ut på Verdensteatret hvor han hadde et kort møte med Arnulf Urvold, ledsaget av homoerotiske over- og undertoner.

Sannheten er at alle intervjuene med Rognmos såkalte informanter ble skapt av Rognmo selv, antagelig i en tungt beruset og mentalt ustabil tilstand (jeg anbefaler at det hurtigst blir tatt urin-, blod-, avførings- og hårprøver av Rognmo). Rognmo snakker rett og slett med seg selv. Det som vekker særlig mistanke er informanten som bærer det sinnsvake og usannsynlige navnet "Dagger". Jeg har observert at Rognmo imiterer denne "Dagger" titt og ofte, så da jeg faktisk hørte på et av Rognmos såkalte intervjuer forsto jeg at det var Rognmo som snakket. Rognmo, som tydeligvis har vrangforestillinger rundt sine skuespillerprestasjoner og ikke minst sin intelligens, har rett og slett økt avspillingshastigheten på intervjuene med den såkalte "Dagger" med omkring 50%. Det er ikke fysisk mulig for et menneske å snakke så fort som "Dagger" (eller Rognmo) gjør. Alle de andre "intervjuene" Rognmo har gjort, bortsett fra ett hederlig unntak, har Rognmo som både intervjuer og intervjuobjekt (med varierende grader av whisky- eller heliumstemme). Det tidligere nevnte unntaket er informanten "Cole", her er det ikke Rognmo som snakker, det er hans medsammensvorne, Arnulf Urvold. Både Urvold og "Cole" snakker i samme stemmeleie, og om ikke dette er nok bevis skal det også nevnes at "Cole", i likhet med hans alter ego, sier "basically" hele tiden. Karakteren "Cole" er, i motsetning til Urvold, ikke en ivrig bruker av ordet "hvorpå", men dette skyldes utelukkende Urvolds manglende engelskkompetanse. Urvold vet ikke at det engelske ordet for "hvorpå" er "whereupon" (se vedlegget som inneholder samtlige av Urvolds skolestiler i engelsk fra ungdomsskolen til videregående). Med andre ord er alle Rognmos informanter, bortsett fra én, produkter av Rognmos fargerike og forskrudde fantasi.

Vel har Rognmo kunnet dokumentere "reisen" sin med reisedokumenter. Dette var nøye gjennomtenkt fra hans side. Han kjøpte faktisk billettene (for universitetet og Lånekassens penger) og innså at denne utgiften var et nødvendig onde, selv om det ble noen spritflasker mindre i polposen.

Et annet viktig moment er den kjensgjerning at Rognmo hater å arbeide, derfor er hele ideen om at han skal ha utført et "feltarbeid" (med trykk på "-arbeid") absurd. Rognmo er, til tross for sitt sløve oppsyn, meget skarp når det kommer til unnasluntring. Rognmo var klar over at det å utføre et ikke-eksisterende feltarbeid i sommerferien ville sikre ham nok penger til å kunne opprettholde sitt meget usunne alkohol- og droginntak gjennom sommermånedene.

Et annet moment er at Rognmo kom tilbake uten å være spesielt brun. Vedlagte kvittering (datert 24. juni 2008) viser at han bare giddet å ta én solstudiotime på brun&blid (med t-skjorte, shorts og sandaler på) før han innså at det var "bedre" å finne opp en ullen unnskyldning og heller bruke pengene på alkohol, sigaretter, hasj og hallusinogener. Han påstår at det var for varmt i sola og at han ikke liker å sole seg, men hele ideen om at en person skal mislike å sole seg må kunne sies å være sinnsvak. Selvsagt kan Rognmo også sies å være sinnsvak, men bevisene er uansett på min side i denne saken.

Rognmo vil kunne vise til banknota og kvitteringer fra Jamaica. Dette betyr ikke at han har vært der. Rognmo sendte nemlig et bankkort til en vilkårlig, jamaicansk alkoholiker som han møtte på facebook og ba vedkommende kjøpe seg store mengder alkoholholdig drikke i bytte mot at han sendte kvitteringer samt et par t-skjorter tilbake til Norge som takk. Jeg tok meg den frihet å datasnoke meg inn på facebook-kontoen hans, hvorpå jeg grundig utforsket Rognmos innboks. Der fant jeg hele forhandlingsprosessen mellom Rognmo og alkoholikeren, som bærer navnet Dalton Brown (se vedlegg).

Rognmo har også vist fram flere bilder fra sitt opphold, men her bør det bemerkes at han på samtlige bilder befinner seg innendørs. Bildene som er tatt utendørs har han rett og slett lastet ned på internett (hvem husker vel ikke pjattet hans om "snowballing with facebook"). Stempelet han angivelig bærer i passet er fingert, det er ikke noe stempel der. Rognmo har tegnet inn noe som nesten ligner på et stempel med svart kulepenn.

Selvsagt er det ikke bare Rognmo som er skyldig i denne meget gjennomtenkte fadesen. Mesterhjernen bak det er selvsagt den hårbefengte noldusen vi kjenner under navnet Arnulf Urvold. Urvold har forledet den meget psykisk ustabile og nevrologisk lidende Rognmo med sine løfter om gull og grønne cannabisskoger. Urvold bør, med grunnlag i foreliggende bevis, utstøtes fra akademia. Jeg tror, for min del, at det fortsatt er håp for unge Rognmo og ber om at han skal få en ny sjanse til å skrive en masteroppgave. Jeg anbefaler noe om troll eller ritualteori, kanskje begge deler.

Med vennlig hilsen,

Surla Draugli

Liv og død: En refleksjon over styreformer og vår oppfatning av ansvar

I dette innlegget skal jeg reflektere over forskjellige styreformer og menneskers oppfatning av hvem som har ansvaret for avgjørelser som gjelder liv og død. Jeg skal også kritisere disse oppfatningene med grunnlag i noen sosialpsykologiske undersøkelser. I tillegg skal jeg prøve å være så konsis og krass som mulig og sitere Muammar al-Qadhafi, litt fordi det er relevant for teksten, men aller mest fordi jeg har lyst. Med andre ord er det tid for litt delvis unyansert filosofi og samfunnskritikk.

For å begynne skal jeg komme med en innrømmelse: Jeg har lenge vært fascinert av diktaturer og andre former for autokrati. Ikke fordi jeg anser autokratiet for å være en fornuftig styreform (med mindre jeg kan være statslederen), men snarere fordi det til tider har slått meg som absurd at de fungerer i det hele tatt og ser ut til å kunne fungere svært lenge avhengig av realpolitiske forhold og en rekke andre faktorer. Likevel, hvis jeg tar diverse skinndemokratier i betraktning blir det plutselig ikke så absurd likevel. Skinndemokratiene er ofte flinkere med PR og ikke minst det å gi folket illusjonen av demokratisk makt.

Det fantastiske med autokratiet (og enkelte andre institusjoner som finnes i vårt eget samfunn) er fraskrivelsen av ansvar som finner sted gjennom en ordregivning som går mellom to, men ideelt flere, ledd. For å strippe dette ned: Den som gir ordren om å drepe noen utfører ikke det faktiske drapet, mens den som får ordren om å drepe noen utfører drapet, men unnskylder seg med at han/hun "bare fulgte ordre". Hvem er ansvarlig? Etter min mening har begge parter (eller alle ledd) ansvar for ugjerningen, men menneskeheten har gjennom historien hatt en tendens til å foretrekke å fraskrive seg ansvar. Skyldfølelse og anger er uten tvil grusomme emosjonelle tilstander som kan være svært destruktive for individet.

Milgrameksperimentet studerte menneskers lydighet overfor autoritetsfigurer. Undersøkelsene som ble gjort ga skremmende og oppsiktsvekkende resultater. Oppsettet var som følger: Testsubjektene ble fortalt at de skulle delta i en undersøkelse vedrørende fysisk avstraffelse og dens effekt på innlæringsprosessen. Under en forskers autoritet skulle den fysiske avstraffelsen utføres av testsubjektene og administreres gjennom en maskin som ga elektriske støt på en stigende skala fra lett smerte til dødelig. (Intervjuobjektet var selvsagt en skuespiller.) Den første undersøkelsen viste at 65 % av testsubjektene som var under press fra autoriteten var villige til å gi et "dødelig" elektrisk sjokk til intervjuobjektet.

I artikkelen "The Perils of Obedience" (1974) skrev Stanley Milgram følgende: 

Ordinary people, simply doing their jobs, and without any particular hostility on their part, can become agents in a terrible destructive process. Moreover, even when the destructive effects of their work become patently clear, and they are asked to carry out actions incompatible with fundamental standards of morality, relatively few people have the resources needed to resist authority.

Dette oppsummerer godt autokratiers effektivitet og den nevnte tendensen til ansvarsfraskrivelse. Innen autokratier har man så å si alltid en lederfigur (eller i andre tilfeller en ledergruppe) som i ettertid får brorparten av skylden for uhumskhetene som blir begått. Adolf Hitler drepte få, hvis noen, mennesker med egne hender, likevel er det han vi ofte anser for å være folkemordets ansikt. Med andre ord tilskrives skylden i situasjoner hvor autokratier går til krig så å si alltid til lederen og hans håndlangere.

Hva så med "demokratiet"? I Norge har vi et parlamentaristisk demokrati og vi er også medlemmer av NATO. Vår nåværende statsminister, Jens Stoltenberg, nekter på sin hals at vi er i krig og erstatter følgelig dette svært negativt ladete ordet med diverse eufemismer. Poenget er uansett at folk blir drept på slagmarken, noen ved norske soldaters hender (og om det er i "selvforsvar" eller ikke har absolutt ingenting å si for meg i denne saken). Uansett, når Norge deltar i krigsaksjoner og landets soldater utfører drap, hvem er det som står ansvarlig? Er det NATO, regjeringen, Forsvaret, eller det norske folk som helhet? Demokrati betyr folkestyre og hvis det er slik at det norske folk står til ansvar for vederstyggelighetene som blir begått på slagmarken vil jeg absolutt ikke være en del av det, siden jeg er mot drap av prinsipp. La meg sitere en statsleder som det har vært mye blest om i det siste (og også har fått berettiget kritikk for å være mer autokratisk enn det teoretiske demokratiet han beskriver):

A parliament is originally founded to represent the people, but this in itself, is undemocratic as democracy means the authority of the people and not an authority acting on their behalf. The mere existence of a parliament means the absence of the people, but true democracy exists only through the participation of the people, not through the activity of their representatives (Qadhafi [1974] 1976).

Et annet av Qadhafis poenger er at representative regimer forutsetter at mennesker gir fra seg makten sin til de representerende politikerne. Uansett, inntil dette systemet skiftes ut er det hva vi må forholde oss til. Likevel synes jeg at de kunne gjøre et unntak når det gjelder avgjørelser som omhandler liv og død. Mitt forslag er å innføre folkeavstemninger for hvorvidt Norge skal delta i de respektive krigene. På dette viset kan folkets mening komme frem og de som har stemt for kan pryde seg med stoltheten over at drap blir begått i deres navn. (I dette tilfellet er jeg faktisk usikker vedrørende hvorvidt valget burde være hemmelig - anonymitet på internett fører beviselig til at mennesker oppfører seg mer som upersonlige drittsekker. De som måtte være i tvil kan ta en titt på kommentarfeltene i diverse aviser, blogger og på youtube).

Med jevne mellomrom hender det at norske soldater dør på slagmarken og vi blir følgelig presentert med lengre avisartikler hvor pårørende og kollegaer av de avdøde uttaler seg. Menneskers død er selvsagt tragisk, men jeg stiller ofte spørsmål ved hva som ligger bak den ekstensive mediedekningen som alltid følger dødsfallene. Er det ren sosialpornografi (denslags er tross alt populært, enten vi liker det eller ikke) eller et instrument for at vi skal hate fienden som den representative regjeringen har bestemt at vi skal gå til krig/[sett inn eufemisme her] mot? Noe av det mest merkelige er at disse tragiske hendelsene ofte fremstilles som uventede. Det er som om soldater som er trent til å (blant annet) drepe ikke vet hva de går til og ikke minst er klar over at deres egne liv også står i fare (samt hvordan deres eventuelle død vil påvirke deres pårørende). I tillegg er det viktig å huske at "fienden" også er mennesker, hvis ikke faller vi i samme felle som de fleste autokratier (inkludert de vi eventuelt er i krig/eufemisme mot) har havnet i. En av de viktigste delene av gode propagandakampanjer er tross alt umenneskliggjøring av "fienden".
 

Som borger av et representativt demokrati (som jeg anser for å være et skinndemokrati) er jeg svært nysgjerrig på hvem av oss som er direkte ansvarlig for disse beslutningene som gjelder liv og død.

Civil religion i Forsvaret

Her er en Rognmo-klassiker til glede for nye lesere. En halvsatirisk, pseudovitenskapelig analyse av civil religion i Forsvaret.

"Unge menn får berøvet ett år av livene sine for å delta i religiøst rituale!", eller for å få det til å høres ut som om den norske presse har skrevet det: "Unggutter frihetsberøvet for årslangt religionsrituale!", eller "Slavedrevet i ett år! (Se bildene!)" Hvis mine mistanker stemmer overens med virkeligheten høres nok dette mye verre ut enn setningen "Unge menn deltar i Forsvarets førstegangstjeneste".

Før jeg forklarer hva jeg mener med det første avsnittet i denne teksten, skal jeg fortelle litt om begrepet civil religion. Det ble først brukt av sosiologen Jean-Jaques Rousseau. Det er fortsatt ikke laget en god norsk oversettelse av civil religion, men begrepet beskriver en form for religiøsitet som kun har én funksjon: Å holde et religiøst heterogent folk samlet. Sosiologen Robert Bellah mente i sin tid at USA har en civil religion. Påstanden begrunnes blant annet i at grunnloven er skrevet på et språk som minner om judeo-kristne skrifter; de første europeiske nybyggerene i USA så på seg selv som "et folk i eksil" og skrev seg slik inn i den klassiske jødiske historien (Egypt og Babylon, etc); og  myter som "den amerikanske drømmen". Senator- og presidentvalg har selvsagt en politisk verdi, men den religiøse delen av dette er å opprettholde illusjonen om at man er en del av en nasjonalstat (eventuelt under Gud).

  

USAs eksempel viser hvordan en nasjonalstat med et religiøst heterogent folk kan benytte seg av civil religion for å samle sine subjekter. Nå, hvilke andre institusjoner kan ha bruk for en samlende faktor av dette slaget? Jo, Forsvaret. Her møtes mange mennesker med forskjellig bakgrunn, tro og ideologi. Den samlende faktoren blir "Forsvarets civil religion". Her har man ritualer så det holder, for eksempel det å gjøre honnør til et bilde av kongen, de mystiske restriksjonene som angår bruk av rituelle hodeplagg, eller andre initieringsritualer, som det såkalte "beretløpet", hvor rekruttene må gjennom harde fysiske prøvelser for å vinne retten til å bære den sagnomsuste bereten. Dessuten bindes de opp mot befalet - Forsvarets eget uttrykk for en slags mentor, han blir både en slags parental figur, læremester og felles fiende. Videre har man myten om at man blir "mann" av å fullføre førstegangstjenesten (selv om enkelte mener at førstegangstjenesten er som å ha flere hundre mødre som maser på seg). I Israel blir det å gjennomføre  militærtjeneste ansett som en andre Bar Mitzvah. Førstegangstjenesten kan i seg selv virke som et 12 måneder langt overgangsrituale. Man tas vekk fra samfunnet man har vokst opp i, bringes til en leir langt ut i bushen, hvor man tvinges gjennom flere ritualer - soldatene føler et samhold seg i mellom - for så å på nytt bli integrert i samfunnet de kom fra, men nå som "menn". Selv om mange oppfatter hele "hilse på kongen-ritualet" som idiotisk, gjør de det likevel. Hvis jeg tar imot nattverd i en kirke og mener ritualet er helt absurd, endrer det på ingen måte ritualet som religiøst fenomen.

  

I de siste tiårene har det i store deler av Vesten blitt en trend å stigmatisere religion som noe bakstreversk - et fenomen som har utspilt sin rolle. Religionen blir syndebukken som må ta ansvar for både sexisme og andre konflikter. Dette synet er på ingen måte rasjonelt, ettersom religion kan fungere som en samlende faktor, så vel som en splittende. Videre trenger man mennesker for å praktisere en religion, hvis ikke anses den som død. Det samme gjelder for ideologier, de har ingen egenverdi, men blir nyttige først når de tas i bruk. I media har det blitt veldig populært å stigmatisere religion som undertrykkingens årsak. En stat er automatisk bakstreversk når den er teokratisk. Vår egen etnosentrisme fungerer som et fantastisk sett av skylapper, vi ser undertrykkingen når den foregår i andre stater (gjerne teokratier), men klarer ikke å se at noe lignende foregår i vårt eget land, gjennom den obligatoriske verneplikten - som bare gjelder for MENN. Hvis ikke dette er både sexistisk, undertrykkende og bakstreversk, så vet ikke jeg - og dette praktiseres av staten! Media har definitivt stor makt, men i et ideelt samfunn bør media fungere som et organ som oppfordrer til kritisk tenking, ikke et som avleder folkets oppmerksomhet.

Akademisk limbo: En fortelling om livet som herreløs akademiker

En digresjon - den kortfattede "oppvekstromanen"

Min akademiske løpebane startet i 2005. Entusiastiske og fulle av lærelyst kastet min venn Øystein og meg oss inn i akademias verden. Starten var en smule antiklimaktisk, ettersom vi bare hadde forelesninger i religionsvitenskap én gang i uka, mens resten gikk med til studieforberedende program som ex.phil og ex.fac. Disse kursene (særlig ex.phil) var på ingen måte uinteressante, men mange av oss mennesker med autoritetskomplekser og sub-optimal døgnrytme har en tendens til å enten bli gretne eller tilsynelatende gale når vi tvinges til å møte opp på et obligatorisk seminar i filosofihistorie klokken 8:15 hver torsdag (når man i tillegg har søvnproblemer kan resultatene bli riktig artige, særlig for observatørene).

De påfølgende semestrene var langt mer interessante, ettersom vi hadde et mangfold av interessante fag å velge i, samt et solid engasjement i det religionsvitenskapelige filmforumet, som annenhver torsdag viste filmer med mer eller mindre religiøst tema supplert av innledende foredrag ved de ansatte på instituttet. Etterhvert som vi ble initiert i instituttets innerste sirkler (hvilke ritualer dette innebar har jeg dessverre ingen rett til å uttale meg om, det får jeg overlate til avslørende journalister - gjerne fra landsdelsavisa Nordlys) oppdaget vi at det sosiale miljøet var svært bra. Det var en løs og uformell tone mellom de ansatte og studentene, noe som sies å være karakteristisk for institutter av mindre størrelse. Kort fortalt var det en morsom tid med alt jeg kunne ønske meg av kunnskap, intriger, hedonisme og annen moro.

Etter jeg hadde tatt alle de obligatoriske studiepoengene i religionsvitenskap bestemte jeg meg for å ta alle støtteemnene (60 studiepoeng) på ett semester (en øvelse i selvdisiplin og selvdestruksjon). Planen gikk bra og jeg begynte på instituttets masterprogram våren 2008.

Masterprogrammet var preget av mye hardt arbeid, men var også noe av det mest lærerike jeg noensinne har engasjert meg i. Blant antropologer sies det at feltarbeid er det overgangsritualet hvor antropologen går fra å være barn til voksen og jeg kan bekrefte at det absolutt ligger noe i det. Mine feltarbeid på Jamaica utvidet i hvert fall horisontene mine veldig, men det er en annen historie. Etter mastergraden var fullført i slutten av 2009 kom en periode jeg ikke var forberedt på: Den akademiske limbotilstanden, som til tross for den foregående digresjonen er hovedtemaet for denne teksten.

Akademisk limbo

"Så, du har en mastergrad i religionsvitenskap med rastafaribevegelsen som fordypningsfelt, hva gjør du nå?" Etter man er ferdig med mastergraden sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe, man har utført et selvstendig forskningsprosjekt og skrevet en avhandling på omkring 100 sider etter dagens standarder. Når man har gått, sovet eller drukket av seg denne rusen setter det såkalte "postmastersyndromet" inn (ønskes mer detaljert informasjon anbefaler jeg å ta en titt på denne artikkelens punkt #4). For min del registrerte jeg meg på noen tilfeldige universitetskurs og tok det neste semesteret fri mens jeg veltet meg i utbrenthet og prøvde å komme meg til hektene.

Livet må selvsagt gå videre og jeg hadde (og har fortsatt) et ønske om å ta det neste skrittet i utdanningen: Doktorgraden. Lite visste jeg hva jeg la meg ut på. For det første er konkurransen om åpne stipendiatstillinger svært hard og hvem som blir tatt opp avhenger av mange variabler, noen mere logiske enn andre. Variablene inkluderer kandidatenes karakterprestasjoner, hvorvidt man har holdt seg akademisk aktiv etter fullført utdannelse, det respektive universitetets prioriterte forskningsfelt, opptakskomitteens personlige preferanser (med mulighet for innspill av sommerfugleffekten) og ikke minst kvaliteten på den mest grusomme delen av det hele: Prosjektbeskrivelsen.

Den normerte tiden man bruker på å skrive en mastergradsavhandling er omkring ett år. Teksten vil dissekeres, slaktes, analyseres, dekonstrueres og rekonstrueres et utall ganger over denne perioden, men det dreier seg i det minste om et ganske stort antall sider. En prosjektbeskrivelse for en stipendiatstilling er ofte på mellom 5 og 10 sider. Man bør utvise stor kjennskap til tidligere forskningshistorie, ordlegge seg eksakt og konkret og vise sin egnethet til å faktisk fullføre dette prosjektet. Har man god hjelp (slik jeg har hatt), kommer man antagelig til å jobbe hardere med denne teksten enn man gjorde med masteravhandlingen. Åpenbart nok hender det at man blir utsatt for en ekstrem kognitiv dissonans når man for n-te gangen åpner en kortfattet tekst man har jobbet med i underkant av ett år. Følelsen kan beskrives som en mental allergi med sterke psykosomatiske symptomer.

Dessuten er det, som tidligere nevnt, viktig å holde seg akademisk aktiv mens man befinner seg i limbo. Dette kan man gjøre gjennom å hjelpe til med redigering eller anmeldelser av akademiske tekster eller skriving av dem i form av artikler eller bokanmeldelser for akademiske tidsskrift. Dette kan være fin tidtrøyte, men det skal også nevnes at man i de fleste tilfeller er nødt til å leve ved siden av ens engasjement i disse aktivitetene.

Misforstå meg ikke, jeg har ikke gitt opp og anbefaler absolutt enhver person med tid, interesse og lyst til å ta høyere utdanning. Alt jeg kommer med er en slags varsellapp hva angår denne limbotilstanden. Slik det går nå ser det ut til at jeg drar tilbake til Universitetet i Tromsø til høsten. Hensikten er å studere pedagogikk så jeg kan bli lektor. Studielånet må tross alt betales ned en dag og min redsel for Lånekassens stormtropper øker med hver time som går.

Til slutt vil jeg presentere noen vanlige bivirkninger med høyere utdanning. Vi vet alle at utdanning ofte gjør deg smart og gir deg dybdeinnsikt i ett eller flere tema, men ingen av de fargerike studiekatalogene nevner disse bivirkningene (denne listen er svært subjektiv og stort sett begrenset til mine egne opplevelser):

1. Illusorisk underlegenhet og økt oppmerksomhet på Dunning-Krugereffekten, særlig i media.
2. Sarkasme og misantropi (antropologer har i flere tilfeller enn mitt eget opplevd å bli såkalte "misantropologer", men det er en annen historie).
3. Latskap.
4. Forfengelighet.
5. Selvjustifisert arroganse.
6. Psykiske lidelser av ymse slag.

Listen er ikke ekstensiv, så hvis andre skulle ønske å dele sine opplevelser er det bare å kommentere slik at vi kan få økt innsikt i dette fenomenet. Det er tross alt det utdannelse handler om.

Fyllmasse og forslag

Jeg har mange tema jeg har lyst til å skrive om, men det vil selvsagt være slitsomt å være en halvveis dyptpløyende og samfunnsengasjert anarko-syndikalist og religionsviter hele tiden. I dag vil jeg presentere noen forslag for fremtidige poster, samt noen ideer om hvordan jeg kan supplere litt såkalt comic relief mellom all fandenskapen som skjer i verden, ting jeg misliker og alt det andre som gjør meg forbannet.

På programmet mitt fremover (hva angår seriøse innlegg) står følgende tema:

• Gnostisisme og mitt personlige forhold til religion (samt splittelsen mellom "forsker-Thomas" og "privatperson-Thomas"). Jeg har endret syn på ganske mye gjennom livet mitt, men gudefiguren Yaldabaoth ser ut til å være en sentral gjennomgangsfigur i underbevisstheten min. Hva kan jeg si? Andre mennesker drømmer om trivelige religiøse karakterer som Jesus, profeten Muhammad (fred være med ham), forskjellige inkarnasjoner av Buddha og diverse vediske guddommer mens jeg drømmer om Sofia/visdommens aborterte foster som i følge enkelte kilder skal se ut som en slange med løvehode og lysende øyne. Siden han representerer materien presenteres han selvsagt alltid med full CGI-grafikk i drømmene mine.
• Innvandringspolitikk og de tidligere kolonistenes gjeld (eller arvesynd) overfor de tidligere koloniene. Selvsagt vil dette temaet kombineres med ubalansen i verdens ressurser (og min frustrasjon over dette).
• En annen klassiker som jeg har berørt før er selvsagt nordmenns forestillinger (og ignoranse) om islam. Denslags finnes det mye av på Suzanne Thobros blogg, men det ser ut til at det aldri blir nok av denne typen artikler i dagens mediebilde. Viktig er det også.
• Jeg er også fristet til å skrive mer om forskjellige inkarnasjoner av rasisme og formene den kan ta.
• Det provoserende spørsmålet om hva som egentlig utgjør "norsk kultur og særpreg".

Hva angår ting jeg kan skrive om som vil være mer morsomt og underholdende finner man selvsagt ting som harselering med populærkultur;  parodiering av såkalte "rosablogger" (skjønnhetstips om hvordan du også kan se ut som en rødvinsfull latiner, gjerne med videoklipp); anmeldelser av jamaicanske ghettoviner (en vinspalte for bohemer og bomser); og for de som måtte like det: Dikt, sangtekster og fortellinger jeg har skrevet for noen år siden.

Musikk har alltid hatt en sentral rolle i livet mitt, så denslags vil nok også finne sin plass. Siden helgen har meldt sin ankomst avslutter jeg dette innlegget med en sang jeg lagde for et par år siden. Spørsmålet som ligger bak er om du kjenner vibrasjonene mine: Jeg presenterer herved Thomas Raggamo med låten "Kjenne du?!"

Ønsker dere en god helg og hva angår fremtidige blogginnlegg er jeg fortsatt åpen for forslag!

Curry Chicken

Jeg har klart å oppdatere denne bloggen jevnlig i tre dager nå og jeg føler at jeg har forholdt meg en smule for seriøs. I dag er dette en matblogg! Mine opphold på Jamaica har lært meg en djevelsk god oppskrift på "Curry Chicken" og det ville vært ondskapsfullt av meg ikke å dele oppskriften.

Jamaicansk "Curry Chicken"
Nok til 1-3 personer avhengig av hvor sulten man er.

Ingredienser:
2-3 spiseskjeer matolje
2-3 spiseskjeer (bruk kryddermål) godt karripulver.
2 vårløk
Ca. 1 teskje timian
1 løk (om du vil ha den gul eller rød er opp til deg)
1 scotch bonnet pepper (eller eventuelt en kvart habanero)
1 lime
2 kyllingfilleter
1 stor, eller to middels store poteter
2 dl vann
Salt etter smak

• Skjær opp løken og vårløken, tilsett timian og chilipepperen du har valgt.
• Skjær opp kyllingen i biter du kan være komfortabel med.
• Skvis limejuicen over kyllingen og tilsett litt salt.
• Varm opp oljen i en dyp panne, tilsett karripulver og bland det inn i oljen. Tilsett så løk, vårløk, timian og pepper. La det surre i ca tre minutter.
• Tilsett kyllingen og stek den til den er gyllenbrun.
• Skjær potetene opp i små biter
• Tilsett potetene og vannet og la blandingen koke.
• La retten småkoke fra 30-45 minutter (avhengig av hvor kokefaste potetene er), og la sausen tykne til.
• Rør om jevnlig, er potetene svært kokefaste kan mer vann tilsettes underveis.
• Saltes videre etter behov.

Retten kan serveres med ris, yamsrot, din preferanse innen grønnsaker og hva du enn har lyst til å drikke.

God appetitt!

Hudbleking på Jamaica og i Norge

Hudbleking har vært et globalt kosmetisk problem over flere tiår. I dette innlegget vil jeg presentere fenomenet slik det manifesterer seg blant innvandrere i Norge og blant Jamaicas befolkning.

Tromsø

Gjennom oppveksten min i Tromsø ble jeg kjent med svært mange innvandrere av mangfoldig opphav. Jeg ble godt kjent med de fleste av dem og mange av dem har forblitt gode venner siden den tiden. Da jeg jobbet som sivilarbeider hadde jeg også en aktiv rolle i å hjelpe til med integrering av innvandrere, noe som utvidet kontaktnettverket mitt ytterligere. Det var utrolig fascinerende å befinne seg i et nærmest globalt, kosmopolitisk miljø i det "nedsnødde fiskeværet" som er Tromsø (ens individuelle oppfatning av stedet kan variere).

I løpet av årene ble jeg gjort klar over at enkelte innvandrere av forskjellig afrikansk opprinnelse bleket huden sin (denne artikkelen fra Aftenposten viser at det er mer utbredt enn som så, samt noen av de forskjellige metodene som brukes), noen av dem var bekjente av meg og jeg la merke til huden deres, som tidligere hadde sett frisk og normal ut nå virket blekere og hadde et gustent og blasst preg over seg.

Kort fortalt går hudbleking ut på å bruke forskjellige substanser til å gjøre huden lysere. Som forventet kan det føre til ganske stygge bivirkninger i form av hudsykdommer. Disse skadene kan være alt fra rynker, via brannsår til hudkreft. Verre ble det da jeg senere hørte at det fantes afrikanske foreldre i Norge som bleket huden på barna sine, angivelig for å (ironisk nok) hindre at barna ble utsatt for rasisme på skolen. Jeg skal ikke engang kommentere mangelen på logikk i det utsagnet, men historien som ligger bak det og resultatene av denne praksisen kan ikke sies å være annet enn forferdelige. Heldigvis påstås det at importen av diverse blekningskremer har blitt forbudt, men jeg ser ikke bort i fra at det fortsatt finnes flere smuglere av disse produktene som ikke kan sies å være annet enn et resultat av kolonialistiske skjønnhetsidealer som har spunnet ut av kontroll. (Jeg har tross alt sett symptomene i Tromsøs gater.)

Jamaica

For å utdype omfanget av dette problemet må vi gå noen år frem i tid og ta en titt på hvordan hudbleking foregår på Jamaica i dag. Siden 2008 har jeg i forbindelse med feltarbeid, studier og ikke minst personlige affærer oppholdt meg mye på Jamaica. Første gangen jeg hørte om hudblekingen der var da noen fortalte meg om menneskene i August Town, et "garrison community" (et lokalt uttrykk for gjengstyrte ghettoer) nært University of the West Indies' universitetsområde i "uptown" Kingston. Disse menneskene hadde angivelig svarte kropper og helt hvite ansikter. Tanken hørtes skremmende og absurd ut. Senere fikk jeg høre flere skrekkhistorier om mennesker som hadde forskjellig farge på forskjellige deler av kroppen som et resultat av nevnte bleking.

Å gå gjennom Jamaicas historie vil ta alt for lang tid, men jeg kan gi en rask introduksjon i fargehierarkiet som eksisterer der. Enkelte kilder (som for eksempel CIAs liste over stater) vil ha det til at omkring 90 % av Jamaicas befolkning er "svarte". Dette betyr, etter De forente staters standard (One-drop rule), at man har noe afrikansk blod i seg, og reflekterer i liten grad befolkningens mangfold. Jamaicas befolkning har klart å utvikle et mye mer nyansert fargekart enn det monokrome kartet USA gir oss: På den glidende skalaen mellom blåsvart og kritthvit finner vi blant annet "brune" og "røde", alt etter hvor på fargeskalaen man befinner seg (og enkeltindividenes klassifiseringer kan variere). Hierarkiet går (kanskje åpenbart nok, når man har kolonialismen i bakhodet) fra svart nederst, til lysebrun/hvit på toppen. I tillegg har man også arbeidsinnvandrere fra India og Kina som av andre årsaker ofte marginaliseres eller ugleses.

For å gi et eksempel på hvor glidende klassifiseringene kan være kan jeg si såpass at jeg under mine opphold på Jamaica har blitt kalt for "Chinee" (kineser), "Indian", "White", "Brown", "Yellow" og sist, men ikke minst: "Michael Jackson". Under mitt første opphold ble jeg faktisk kalt "Chinee" oftere enn "White bwaai" til tross for at jeg hadde vinterblek hud og bleket hår.

Tilbake til hudblekingen på Jamaica, her er en video som illustrerer hvilke konsekvenser fenomenet kan ha: 

Som dere ser oppgir personene at de som er lysere i huden oftere kommer seg lenger frem i samfunnet. Det ligger sannhet i dette utsagnet, men utfra mine observasjoner gjelder det på ingen måte for alle. De sosiale nyansene i dette spørsmålet kan diskuteres i det uendelige, men det kan ikke benektes at det er et resultat av mange faktorer, spesielt kolonialisme og såkalte "hvite" skjønnhetsidealer.

I tillegg har man dancehallartister som Vybz Kartel som, ved hjelp av sin "cake soap", har klart å prestere noe lignende som Michael Jacksons vitiligo forårsaket. Skjønt, i stedet for å gå fra svart til hvit har Kartel klart å bleke seg fra mørkebrun til en annen hudfarge: Grå.

Mannen har i tillegg uttalt at han ikke kommer til å slutte med denne meget destruktive aktiviteten før folk slutter å sole seg for å bli brune. Vil dere redde denne mannen bør dere alle unngå sollys for enhver pris -  akkurat som han selv må gjøre...

Til tross for sarkasmen jeg ikke har klart å motstå å slenge inn her: Hudbleking er et seriøst problem. Jeg har aldri vært en fan av å være "stolt" av ens egen hudfarge (siden dette har noen negative historiske konnotasjoner), men vær i det minste fornøyd med den du har, særlig når du kan unngå forskjellige hudsykdommer og det som verre er.

Skinndemokratiets problemer (i utvalg)

Gjennom flere år har jeg, oftest ved valgtider, hørt utsagn som "Den som ikke stemmer har ingen rett til å klage!", samt det like absurde utsagnet "I år skal jeg stemme strategisk!" I dette innlegget ønsker jeg å analysere disse utsagnene samt påpeke vesentlige feil i det parlamentaristiske systemet som jeg vil kalle et "skinndemokrati".

Først er det nødvendig å gi en rask innføring i parlamentarismen. I denne formen for demokrati (for ordens skyld: folkestyre) kanaliseres folkets stemmerett og derav demokratiske makt gjennom partier som hevder å representere dem (eller hva folket i noen tilfeller har blitt villedet til å tro at vil gagne dem). Å bruke ordet "kanalisere" er nok i dette tilfellet feil, ettersom man faktisk gir fra seg sin demokratiske makt til de respektive politiske aktørene. Etter dette sitter den faktiske makten hos de politiske representantene og ikke hos folket. De som har stemt kan klage så mye de vil over politikerne, eller de kan stemme på et annet parti etter fireårsperioden er over. Med andre ord har de som deltar som velgere innen parlamentarismen slik den er i dag tre rettigheter:

1.  Stemmerett (retten til å inngå et kompromiss med sine personlige politiske synspunkter og stemme på det partiet eller de individuelle listekandidatene som de forestiller seg at står dem nærmest).
2.  Retten til å stemme på et annet parti ved neste valg, noe som kanskje kan brukes som et slags pressmiddel mot politikerene som sitter med makten.
3. Sist, men ikke minst (?), på folkemunne: Retten til å klage (absurd som det måtte være ettersom de involverte gjennom å ha stemt faktisk beviser at de erkjenner at systemet slik det er i dag er rett).

Så er det den ekstra muligheten som går under den første rettigheten: Å stemme "strategisk". Det har spredt seg mystiske utsagn i befolkningen om at en stemme til et lite parti (som står ens egne verdier nærmest) i praksis er det samme som å stemme på det store opposisjonspartiet på den utdaterte høyre/venstre-aksen. For eksempel: "Å stemme på Rødt er som å stemme på FrP!" La meg avkrefte myten med en gang: Det er feil! En stemme på parti A er og blir en stemme som går til parti A. Jo flere som stemmer på parti A, dess mer makt får dette partiet. En av årsakene til at det marginale partiet dere eventuelt stemmer på ikke kommer inn på tinget er at mange tenker som dette og heller velger å "stemme strategisk" på et større parti, fortsatt på "venstre-" eller "høyresiden". I disse tilfellene er det snakk om selvoppfyllende profetier. Tenk over dette: Dere har i første omgang valgt å kompromittere deres personlige politiske meninger gjennom å stemme på et politisk parti. Nå ønsker dere, i andre omgang, å kompromittere deres politiske meninger gjennom å stemme på et større parti. Gir dette mening? Er dette et symptom på et sannferdig demokrati eller snakker vi om en villfaren propagandakampanje som holder den partipolitiske status quo ved like? Man kan spørre seg selv om hvem som har interesse av det sistnevnte.

Selv om man tar hensyn til de forskjellige nyansene mellom dagens norske partier ser det fortsatt ut til at vi, når alt kommer til alt, står igjen med to alternativer: De såkalte "rødgrønne" (som egentlig er Arbeiderpartiet ispedd SV'ere som lever på en strikt diett av kameler) og sentrumspartiene/høyre (den siste bolken har gjennom den siste tiden vist økende vilje til å samarbeide med FrP). Det er disse nesten samtlige statistikker i media og valganalytikere sier vi står mellom. Inntil "folk flest" gjennomskuer løgnen om å stemme strategisk vil nok analytikerne få rett.

For øvrig er det mange bekjente av meg som har begynt å lure på hvor reelle konfliktene mellom disse to bolkene egentlig er. Realpolitisk (for eksempel hva angår spørsmål om innvandring) ser de ut til å føre svært lignende politiske kampanjer, mens kranglene dem i mellom ser ut til å være over små filleting som kan regnes som "storm i vannglass", for eksempel åpnings- og sjenketider. Man kan undre seg over hvorvidt en ettpartistat fordekt under et skinndemokrati er svært nær - om den ikke allerede er veletablert.

Hvis jeg ikke stemmer på et parti, være det seg om jeg stemmer blankt eller lar være å stemme i det hele tatt betyr det ikke at jeg automatisk ikke har noen rett til å klage (utsagnet er i seg selv blottet for logikk og kausualitet). Det kan hende at min måte å klage på systemet på er å ta avstand fra det ved å symbolsk (men dessverre ikke praktisk) nekte å gi fra meg min demokratiske borgermakt. I São Paulo, Brasil, hvor de faktisk har stemmeplikt klarte de i 1959 å få et neshorn inn i byrådet for å gi en beskjed til datidens politikere om at de ikke var fornøyde med dem. De foretrakk altså dømmekraften til det kvinnelige neshornet Cacareco.

Til slutt, jeg benekter ikke at parlamentarismen teoretisk kan fungere som system, men etter å ha tatt i betraktning hvordan den politiske tilstanden har vært i praksis gjennom de senere år har jeg begynt å tvile. Jeg benekter heller ikke at vi har det materielt godt i Norge i dag, men verden er et ustabilt sted og denne tilstanden trenger absolutt ikke å vare. Et politisk system blir, slik jeg ser det, aldri bra nok til at det ikke finnes rom for fortsatt forbedring. Jeg har også et håp om at den tidligere nevnte aksen mellom "høyre/venstre" og "sosialister/borgerlige" kan byttes ut med et mer eksakt system, for eksempel det politiske kompasset. Det sistnevnte systemet deler politikere inn i to akser: den økonomiske (høyre/venstre) og den sosiale (liberal/autoritær). Det er langt fra perfekt, men i det minste mer beskrivende enn den éne aksen som populært benyttes i dag.

Velkommen!

Denne bloggen kommer til å ta for seg diverse ting som opptar meg, deriblant kultur, musikk (praktisering av den og lytting til den), religion, kunnskap, ignoranse og synspunkter på politikk. Diverse historier fra livet mitt vil også inkluderes, så det vil kanskje være muligheter for et nysgjerrig og sosialpornografisk interessert publikum å se utdrag fra en mulig oppvekstsroman eller selvbiografi med løssluppen omgang med fakta.

I første rekke kan jeg introdusere meg: Jeg er en norsk-jamaicansk, misantropisk religionsantropolog som er kjent for å være relativt trivelig til tider, men for det meste sarkastisk, spydig og kverulerende. En passende beskrivelse er kanskje en "ridder i syrlig rustning": Jeg har tro på at verden kan forbedres og ønsker å delta i denne prosessen, samtidig som jeg til stadighet gremmes over det meste som finnes i den, noe jeg antagelig vil komme tilbake til ved senere anledninger. Min politiske legning finner seg for øvrig i det ytterste, sosialliberale hjørnet av det politiske kompasset.

Jeg har skrevet tekster over flere år og har følgelig store ambisjoner om å publisere mine "største hits" her. Sjangermessig varierer de fra absurde fortellinger, sangtekster (noen ganger med tilhørende sanger som ofte befinner seg innen sjangeren folkedancehall), dikt, gode idéer det foreløpig ikke har blitt noe av, samt diverse psykobabbel som jeg er usikker om egner seg på trykk i en delvis anstendig blogg hvor jeg underskriver det jeg sier med fullt navn.

I tillegg til den ovennevnte informasjoner arbeider jeg også som konsulent innen akademiske og tekstrelaterte disipliner, så hvis noen av dere har frilansoppdrag til meg er det bare å ta kontakt. Skulle det ellers være noen tema dere ønsker jeg skal skrive om på denne bloggen er jeg også åpen for forslag.