Skinndemokratiets problemer (i utvalg)

Gjennom flere år har jeg, oftest ved valgtider, hørt utsagn som "Den som ikke stemmer har ingen rett til å klage!", samt det like absurde utsagnet "I år skal jeg stemme strategisk!" I dette innlegget ønsker jeg å analysere disse utsagnene samt påpeke vesentlige feil i det parlamentaristiske systemet som jeg vil kalle et "skinndemokrati".

Først er det nødvendig å gi en rask innføring i parlamentarismen. I denne formen for demokrati (for ordens skyld: folkestyre) kanaliseres folkets stemmerett og derav demokratiske makt gjennom partier som hevder å representere dem (eller hva folket i noen tilfeller har blitt villedet til å tro at vil gagne dem). Å bruke ordet "kanalisere" er nok i dette tilfellet feil, ettersom man faktisk gir fra seg sin demokratiske makt til de respektive politiske aktørene. Etter dette sitter den faktiske makten hos de politiske representantene og ikke hos folket. De som har stemt kan klage så mye de vil over politikerne, eller de kan stemme på et annet parti etter fireårsperioden er over. Med andre ord har de som deltar som velgere innen parlamentarismen slik den er i dag tre rettigheter:

1.  Stemmerett (retten til å inngå et kompromiss med sine personlige politiske synspunkter og stemme på det partiet eller de individuelle listekandidatene som de forestiller seg at står dem nærmest).
2.  Retten til å stemme på et annet parti ved neste valg, noe som kanskje kan brukes som et slags pressmiddel mot politikerene som sitter med makten.
3. Sist, men ikke minst (?), på folkemunne: Retten til å klage (absurd som det måtte være ettersom de involverte gjennom å ha stemt faktisk beviser at de erkjenner at systemet slik det er i dag er rett).

Så er det den ekstra muligheten som går under den første rettigheten: Å stemme "strategisk". Det har spredt seg mystiske utsagn i befolkningen om at en stemme til et lite parti (som står ens egne verdier nærmest) i praksis er det samme som å stemme på det store opposisjonspartiet på den utdaterte høyre/venstre-aksen. For eksempel: "Å stemme på Rødt er som å stemme på FrP!" La meg avkrefte myten med en gang: Det er feil! En stemme på parti A er og blir en stemme som går til parti A. Jo flere som stemmer på parti A, dess mer makt får dette partiet. En av årsakene til at det marginale partiet dere eventuelt stemmer på ikke kommer inn på tinget er at mange tenker som dette og heller velger å "stemme strategisk" på et større parti, fortsatt på "venstre-" eller "høyresiden". I disse tilfellene er det snakk om selvoppfyllende profetier. Tenk over dette: Dere har i første omgang valgt å kompromittere deres personlige politiske meninger gjennom å stemme på et politisk parti. Nå ønsker dere, i andre omgang, å kompromittere deres politiske meninger gjennom å stemme på et større parti. Gir dette mening? Er dette et symptom på et sannferdig demokrati eller snakker vi om en villfaren propagandakampanje som holder den partipolitiske status quo ved like? Man kan spørre seg selv om hvem som har interesse av det sistnevnte.

Selv om man tar hensyn til de forskjellige nyansene mellom dagens norske partier ser det fortsatt ut til at vi, når alt kommer til alt, står igjen med to alternativer: De såkalte "rødgrønne" (som egentlig er Arbeiderpartiet ispedd SV'ere som lever på en strikt diett av kameler) og sentrumspartiene/høyre (den siste bolken har gjennom den siste tiden vist økende vilje til å samarbeide med FrP). Det er disse nesten samtlige statistikker i media og valganalytikere sier vi står mellom. Inntil "folk flest" gjennomskuer løgnen om å stemme strategisk vil nok analytikerne få rett.

For øvrig er det mange bekjente av meg som har begynt å lure på hvor reelle konfliktene mellom disse to bolkene egentlig er. Realpolitisk (for eksempel hva angår spørsmål om innvandring) ser de ut til å føre svært lignende politiske kampanjer, mens kranglene dem i mellom ser ut til å være over små filleting som kan regnes som "storm i vannglass", for eksempel åpnings- og sjenketider. Man kan undre seg over hvorvidt en ettpartistat fordekt under et skinndemokrati er svært nær - om den ikke allerede er veletablert.

Hvis jeg ikke stemmer på et parti, være det seg om jeg stemmer blankt eller lar være å stemme i det hele tatt betyr det ikke at jeg automatisk ikke har noen rett til å klage (utsagnet er i seg selv blottet for logikk og kausualitet). Det kan hende at min måte å klage på systemet på er å ta avstand fra det ved å symbolsk (men dessverre ikke praktisk) nekte å gi fra meg min demokratiske borgermakt. I São Paulo, Brasil, hvor de faktisk har stemmeplikt klarte de i 1959 å få et neshorn inn i byrådet for å gi en beskjed til datidens politikere om at de ikke var fornøyde med dem. De foretrakk altså dømmekraften til det kvinnelige neshornet Cacareco.

Til slutt, jeg benekter ikke at parlamentarismen teoretisk kan fungere som system, men etter å ha tatt i betraktning hvordan den politiske tilstanden har vært i praksis gjennom de senere år har jeg begynt å tvile. Jeg benekter heller ikke at vi har det materielt godt i Norge i dag, men verden er et ustabilt sted og denne tilstanden trenger absolutt ikke å vare. Et politisk system blir, slik jeg ser det, aldri bra nok til at det ikke finnes rom for fortsatt forbedring. Jeg har også et håp om at den tidligere nevnte aksen mellom "høyre/venstre" og "sosialister/borgerlige" kan byttes ut med et mer eksakt system, for eksempel det politiske kompasset. Det sistnevnte systemet deler politikere inn i to akser: den økonomiske (høyre/venstre) og den sosiale (liberal/autoritær). Det er langt fra perfekt, men i det minste mer beskrivende enn den éne aksen som populært benyttes i dag.