Friday, February 25, 2011

Liv og død: En refleksjon over styreformer og vår oppfatning av ansvar

I dette innlegget skal jeg reflektere over forskjellige styreformer og menneskers oppfatning av hvem som har ansvaret for avgjørelser som gjelder liv og død. Jeg skal også kritisere disse oppfatningene med grunnlag i noen sosialpsykologiske undersøkelser. I tillegg skal jeg prøve å være så konsis og krass som mulig og sitere Muammar al-Qadhafi, litt fordi det er relevant for teksten, men aller mest fordi jeg har lyst. Med andre ord er det tid for litt delvis unyansert filosofi og samfunnskritikk.

For å begynne skal jeg komme med en innrømmelse: Jeg har lenge vært fascinert av diktaturer og andre former for autokrati. Ikke fordi jeg anser autokratiet for å være en fornuftig styreform (med mindre jeg kan være statslederen), men snarere fordi det til tider har slått meg som absurd at de fungerer i det hele tatt og ser ut til å kunne fungere svært lenge avhengig av realpolitiske forhold og en rekke andre faktorer. Likevel, hvis jeg tar diverse skinndemokratier i betraktning blir det plutselig ikke så absurd likevel. Skinndemokratiene er ofte flinkere med PR og ikke minst det å gi folket illusjonen av demokratisk makt.

Det fantastiske med autokratiet (og enkelte andre institusjoner som finnes i vårt eget samfunn) er fraskrivelsen av ansvar som finner sted gjennom en ordregivning som går mellom to, men ideelt flere, ledd. For å strippe dette ned: Den som gir ordren om å drepe noen utfører ikke det faktiske drapet, mens den som får ordren om å drepe noen utfører drapet, men unnskylder seg med at han/hun "bare fulgte ordre". Hvem er ansvarlig? Etter min mening har begge parter (eller alle ledd) ansvar for ugjerningen, men menneskeheten har gjennom historien hatt en tendens til å foretrekke å fraskrive seg ansvar. Skyldfølelse og anger er uten tvil grusomme emosjonelle tilstander som kan være svært destruktive for individet.

Milgrameksperimentet studerte menneskers lydighet overfor autoritetsfigurer. Undersøkelsene som ble gjort ga skremmende og oppsiktsvekkende resultater. Oppsettet var som følger: Testsubjektene ble fortalt at de skulle delta i en undersøkelse vedrørende fysisk avstraffelse og dens effekt på innlæringsprosessen. Under en forskers autoritet skulle den fysiske avstraffelsen utføres av testsubjektene og administreres gjennom en maskin som ga elektriske støt på en stigende skala fra lett smerte til dødelig. (Intervjuobjektet var selvsagt en skuespiller.) Den første undersøkelsen viste at 65 % av testsubjektene som var under press fra autoriteten var villige til å gi et "dødelig" elektrisk sjokk til intervjuobjektet.

I artikkelen "The Perils of Obedience" (1974) skrev Stanley Milgram følgende: 
Ordinary people, simply doing their jobs, and without any particular hostility on their part, can become agents in a terrible destructive process. Moreover, even when the destructive effects of their work become patently clear, and they are asked to carry out actions incompatible with fundamental standards of morality, relatively few people have the resources needed to resist authority.
Dette oppsummerer godt autokratiers effektivitet og den nevnte tendensen til ansvarsfraskrivelse. Innen autokratier har man så å si alltid en lederfigur (eller i andre tilfeller en ledergruppe) som i ettertid får brorparten av skylden for uhumskhetene som blir begått. Adolf Hitler drepte få, hvis noen, mennesker med egne hender, likevel er det han vi ofte anser for å være folkemordets ansikt. Med andre ord tilskrives skylden i situasjoner hvor autokratier går til krig så å si alltid til lederen og hans håndlangere.

Hva så med "demokratiet"? I Norge har vi et parlamentaristisk demokrati og vi er også medlemmer av NATO. Vår nåværende statsminister, Jens Stoltenberg, nekter på sin hals at vi er i krig og erstatter følgelig dette svært negativt ladete ordet med diverse eufemismer. Poenget er uansett at folk blir drept på slagmarken, noen ved norske soldaters hender (og om det er i "selvforsvar" eller ikke har absolutt ingenting å si for meg i denne saken). Uansett, når Norge deltar i krigsaksjoner og landets soldater utfører drap, hvem er det som står ansvarlig? Er det NATO, regjeringen, Forsvaret, eller det norske folk som helhet? Demokrati betyr folkestyre og hvis det er slik at det norske folk står til ansvar for vederstyggelighetene som blir begått på slagmarken vil jeg absolutt ikke være en del av det, siden jeg er mot drap av prinsipp. La meg sitere en statsleder som det har vært mye blest om i det siste (og også har fått berettiget kritikk for å være mer autokratisk enn det teoretiske demokratiet han beskriver):
A parliament is originally founded to represent the people, but this in itself, is undemocratic as democracy means the authority of the people and not an authority acting on their behalf. The mere existence of a parliament means the absence of the people, but true democracy exists only through the participation of the people, not through the activity of their representatives (Qadhafi [1974] 1976).
Et annet av Qadhafis poenger er at representative regimer forutsetter at mennesker gir fra seg makten sin til de representerende politikerne. Uansett, inntil dette systemet skiftes ut er det hva vi må forholde oss til. Likevel synes jeg at de kunne gjøre et unntak når det gjelder avgjørelser som omhandler liv og død. Mitt forslag er å innføre folkeavstemninger for hvorvidt Norge skal delta i de respektive krigene. På dette viset kan folkets mening komme frem og de som har stemt for kan pryde seg med stoltheten over at drap blir begått i deres navn. (I dette tilfellet er jeg faktisk usikker vedrørende hvorvidt valget burde være hemmelig - anonymitet på internett fører beviselig til at mennesker oppfører seg mer som upersonlige drittsekker. De som måtte være i tvil kan ta en titt på kommentarfeltene i diverse aviser, blogger og på youtube).

Med jevne mellomrom hender det at norske soldater dør på slagmarken og vi blir følgelig presentert med lengre avisartikler hvor pårørende og kollegaer av de avdøde uttaler seg. Menneskers død er selvsagt tragisk, men jeg stiller ofte spørsmål ved hva som ligger bak den ekstensive mediedekningen som alltid følger dødsfallene. Er det ren sosialpornografi (denslags er tross alt populært, enten vi liker det eller ikke) eller et instrument for at vi skal hate fienden som den representative regjeringen har bestemt at vi skal gå til krig/[sett inn eufemisme her] mot? Noe av det mest merkelige er at disse tragiske hendelsene ofte fremstilles som uventede. Det er som om soldater som er trent til å (blant annet) drepe ikke vet hva de går til og ikke minst er klar over at deres egne liv også står i fare (samt hvordan deres eventuelle død vil påvirke deres pårørende). I tillegg er det viktig å huske at "fienden" også er mennesker, hvis ikke faller vi i samme felle som de fleste autokratier (inkludert de vi eventuelt er i krig/eufemisme mot) har havnet i. En av de viktigste delene av gode propagandakampanjer er tross alt umenneskliggjøring av "fienden".
 
Som borger av et representativt demokrati (som jeg anser for å være et skinndemokrati) er jeg svært nysgjerrig på hvem av oss som er direkte ansvarlig for disse beslutningene som gjelder liv og død.

2 comments:

  1. Vi diskuterte dette litt i går, og jeg kom frem til at den store forskjellen på demokrati og diktatur egentlig ikke finnes. Den største forskjellen er vel at man i et diktatur kan legge all skyld på én person og kverke denne.

    ReplyDelete
  2. Det er nok min endelige konklusjon også.

    ReplyDelete