Hudbleking på Jamaica og i Norge

Hudbleking har vært et globalt kosmetisk problem over flere tiår. I dette innlegget vil jeg presentere fenomenet slik det manifesterer seg blant innvandrere i Norge og blant Jamaicas befolkning.

Tromsø

Gjennom oppveksten min i Tromsø ble jeg kjent med svært mange innvandrere av mangfoldig opphav. Jeg ble godt kjent med de fleste av dem og mange av dem har forblitt gode venner siden den tiden. Da jeg jobbet som sivilarbeider hadde jeg også en aktiv rolle i å hjelpe til med integrering av innvandrere, noe som utvidet kontaktnettverket mitt ytterligere. Det var utrolig fascinerende å befinne seg i et nærmest globalt, kosmopolitisk miljø i det "nedsnødde fiskeværet" som er Tromsø (ens individuelle oppfatning av stedet kan variere).

I løpet av årene ble jeg gjort klar over at enkelte innvandrere av forskjellig afrikansk opprinnelse bleket huden sin (denne artikkelen fra Aftenposten viser at det er mer utbredt enn som så, samt noen av de forskjellige metodene som brukes), noen av dem var bekjente av meg og jeg la merke til huden deres, som tidligere hadde sett frisk og normal ut nå virket blekere og hadde et gustent og blasst preg over seg.

Kort fortalt går hudbleking ut på å bruke forskjellige substanser til å gjøre huden lysere. Som forventet kan det føre til ganske stygge bivirkninger i form av hudsykdommer. Disse skadene kan være alt fra rynker, via brannsår til hudkreft. Verre ble det da jeg senere hørte at det fantes afrikanske foreldre i Norge som bleket huden på barna sine, angivelig for å (ironisk nok) hindre at barna ble utsatt for rasisme på skolen. Jeg skal ikke engang kommentere mangelen på logikk i det utsagnet, men historien som ligger bak det og resultatene av denne praksisen kan ikke sies å være annet enn forferdelige. Heldigvis påstås det at importen av diverse blekningskremer har blitt forbudt, men jeg ser ikke bort i fra at det fortsatt finnes flere smuglere av disse produktene som ikke kan sies å være annet enn et resultat av kolonialistiske skjønnhetsidealer som har spunnet ut av kontroll. (Jeg har tross alt sett symptomene i Tromsøs gater.)

Jamaica

For å utdype omfanget av dette problemet må vi gå noen år frem i tid og ta en titt på hvordan hudbleking foregår på Jamaica i dag. Siden 2008 har jeg i forbindelse med feltarbeid, studier og ikke minst personlige affærer oppholdt meg mye på Jamaica. Første gangen jeg hørte om hudblekingen der var da noen fortalte meg om menneskene i August Town, et "garrison community" (et lokalt uttrykk for gjengstyrte ghettoer) nært University of the West Indies' universitetsområde i "uptown" Kingston. Disse menneskene hadde angivelig svarte kropper og helt hvite ansikter. Tanken hørtes skremmende og absurd ut. Senere fikk jeg høre flere skrekkhistorier om mennesker som hadde forskjellig farge på forskjellige deler av kroppen som et resultat av nevnte bleking.

Å gå gjennom Jamaicas historie vil ta alt for lang tid, men jeg kan gi en rask introduksjon i fargehierarkiet som eksisterer der. Enkelte kilder (som for eksempel CIAs liste over stater) vil ha det til at omkring 90 % av Jamaicas befolkning er "svarte". Dette betyr, etter De forente staters standard (One-drop rule), at man har noe afrikansk blod i seg, og reflekterer i liten grad befolkningens mangfold. Jamaicas befolkning har klart å utvikle et mye mer nyansert fargekart enn det monokrome kartet USA gir oss: På den glidende skalaen mellom blåsvart og kritthvit finner vi blant annet "brune" og "røde", alt etter hvor på fargeskalaen man befinner seg (og enkeltindividenes klassifiseringer kan variere). Hierarkiet går (kanskje åpenbart nok, når man har kolonialismen i bakhodet) fra svart nederst, til lysebrun/hvit på toppen. I tillegg har man også arbeidsinnvandrere fra India og Kina som av andre årsaker ofte marginaliseres eller ugleses.

For å gi et eksempel på hvor glidende klassifiseringene kan være kan jeg si såpass at jeg under mine opphold på Jamaica har blitt kalt for "Chinee" (kineser), "Indian", "White", "Brown", "Yellow" og sist, men ikke minst: "Michael Jackson". Under mitt første opphold ble jeg faktisk kalt "Chinee" oftere enn "White bwaai" til tross for at jeg hadde vinterblek hud og bleket hår.

Tilbake til hudblekingen på Jamaica, her er en video som illustrerer hvilke konsekvenser fenomenet kan ha: 

Som dere ser oppgir personene at de som er lysere i huden oftere kommer seg lenger frem i samfunnet. Det ligger sannhet i dette utsagnet, men utfra mine observasjoner gjelder det på ingen måte for alle. De sosiale nyansene i dette spørsmålet kan diskuteres i det uendelige, men det kan ikke benektes at det er et resultat av mange faktorer, spesielt kolonialisme og såkalte "hvite" skjønnhetsidealer.

I tillegg har man dancehallartister som Vybz Kartel som, ved hjelp av sin "cake soap", har klart å prestere noe lignende som Michael Jacksons vitiligo forårsaket. Skjønt, i stedet for å gå fra svart til hvit har Kartel klart å bleke seg fra mørkebrun til en annen hudfarge: Grå.

Mannen har i tillegg uttalt at han ikke kommer til å slutte med denne meget destruktive aktiviteten før folk slutter å sole seg for å bli brune. Vil dere redde denne mannen bør dere alle unngå sollys for enhver pris -  akkurat som han selv må gjøre...

Til tross for sarkasmen jeg ikke har klart å motstå å slenge inn her: Hudbleking er et seriøst problem. Jeg har aldri vært en fan av å være "stolt" av ens egen hudfarge (siden dette har noen negative historiske konnotasjoner), men vær i det minste fornøyd med den du har, særlig når du kan unngå forskjellige hudsykdommer og det som verre er.