Akademisk limbo: En fortelling om livet som herreløs akademiker

En digresjon - den kortfattede "oppvekstromanen"

Min akademiske løpebane startet i 2005. Entusiastiske og fulle av lærelyst kastet min venn Øystein og meg oss inn i akademias verden. Starten var en smule antiklimaktisk, ettersom vi bare hadde forelesninger i religionsvitenskap én gang i uka, mens resten gikk med til studieforberedende program som ex.phil og ex.fac. Disse kursene (særlig ex.phil) var på ingen måte uinteressante, men mange av oss mennesker med autoritetskomplekser og sub-optimal døgnrytme har en tendens til å enten bli gretne eller tilsynelatende gale når vi tvinges til å møte opp på et obligatorisk seminar i filosofihistorie klokken 8:15 hver torsdag (når man i tillegg har søvnproblemer kan resultatene bli riktig artige, særlig for observatørene).

De påfølgende semestrene var langt mer interessante, ettersom vi hadde et mangfold av interessante fag å velge i, samt et solid engasjement i det religionsvitenskapelige filmforumet, som annenhver torsdag viste filmer med mer eller mindre religiøst tema supplert av innledende foredrag ved de ansatte på instituttet. Etterhvert som vi ble initiert i instituttets innerste sirkler (hvilke ritualer dette innebar har jeg dessverre ingen rett til å uttale meg om, det får jeg overlate til avslørende journalister - gjerne fra landsdelsavisa Nordlys) oppdaget vi at det sosiale miljøet var svært bra. Det var en løs og uformell tone mellom de ansatte og studentene, noe som sies å være karakteristisk for institutter av mindre størrelse. Kort fortalt var det en morsom tid med alt jeg kunne ønske meg av kunnskap, intriger, hedonisme og annen moro.

Etter jeg hadde tatt alle de obligatoriske studiepoengene i religionsvitenskap bestemte jeg meg for å ta alle støtteemnene (60 studiepoeng) på ett semester (en øvelse i selvdisiplin og selvdestruksjon). Planen gikk bra og jeg begynte på instituttets masterprogram våren 2008.

Masterprogrammet var preget av mye hardt arbeid, men var også noe av det mest lærerike jeg noensinne har engasjert meg i. Blant antropologer sies det at feltarbeid er det overgangsritualet hvor antropologen går fra å være barn til voksen og jeg kan bekrefte at det absolutt ligger noe i det. Mine feltarbeid på Jamaica utvidet i hvert fall horisontene mine veldig, men det er en annen historie. Etter mastergraden var fullført i slutten av 2009 kom en periode jeg ikke var forberedt på: Den akademiske limbotilstanden, som til tross for den foregående digresjonen er hovedtemaet for denne teksten.

Akademisk limbo

"Så, du har en mastergrad i religionsvitenskap med rastafaribevegelsen som fordypningsfelt, hva gjør du nå?" Etter man er ferdig med mastergraden sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe, man har utført et selvstendig forskningsprosjekt og skrevet en avhandling på omkring 100 sider etter dagens standarder. Når man har gått, sovet eller drukket av seg denne rusen setter det såkalte "postmastersyndromet" inn (ønskes mer detaljert informasjon anbefaler jeg å ta en titt på denne artikkelens punkt #4). For min del registrerte jeg meg på noen tilfeldige universitetskurs og tok det neste semesteret fri mens jeg veltet meg i utbrenthet og prøvde å komme meg til hektene.

Livet må selvsagt gå videre og jeg hadde (og har fortsatt) et ønske om å ta det neste skrittet i utdanningen: Doktorgraden. Lite visste jeg hva jeg la meg ut på. For det første er konkurransen om åpne stipendiatstillinger svært hard og hvem som blir tatt opp avhenger av mange variabler, noen mere logiske enn andre. Variablene inkluderer kandidatenes karakterprestasjoner, hvorvidt man har holdt seg akademisk aktiv etter fullført utdannelse, det respektive universitetets prioriterte forskningsfelt, opptakskomitteens personlige preferanser (med mulighet for innspill av sommerfugleffekten) og ikke minst kvaliteten på den mest grusomme delen av det hele: Prosjektbeskrivelsen.

Den normerte tiden man bruker på å skrive en mastergradsavhandling er omkring ett år. Teksten vil dissekeres, slaktes, analyseres, dekonstrueres og rekonstrueres et utall ganger over denne perioden, men det dreier seg i det minste om et ganske stort antall sider. En prosjektbeskrivelse for en stipendiatstilling er ofte på mellom 5 og 10 sider. Man bør utvise stor kjennskap til tidligere forskningshistorie, ordlegge seg eksakt og konkret og vise sin egnethet til å faktisk fullføre dette prosjektet. Har man god hjelp (slik jeg har hatt), kommer man antagelig til å jobbe hardere med denne teksten enn man gjorde med masteravhandlingen. Åpenbart nok hender det at man blir utsatt for en ekstrem kognitiv dissonans når man for n-te gangen åpner en kortfattet tekst man har jobbet med i underkant av ett år. Følelsen kan beskrives som en mental allergi med sterke psykosomatiske symptomer.

Dessuten er det, som tidligere nevnt, viktig å holde seg akademisk aktiv mens man befinner seg i limbo. Dette kan man gjøre gjennom å hjelpe til med redigering eller anmeldelser av akademiske tekster eller skriving av dem i form av artikler eller bokanmeldelser for akademiske tidsskrift. Dette kan være fin tidtrøyte, men det skal også nevnes at man i de fleste tilfeller er nødt til å leve ved siden av ens engasjement i disse aktivitetene.

Misforstå meg ikke, jeg har ikke gitt opp og anbefaler absolutt enhver person med tid, interesse og lyst til å ta høyere utdanning. Alt jeg kommer med er en slags varsellapp hva angår denne limbotilstanden. Slik det går nå ser det ut til at jeg drar tilbake til Universitetet i Tromsø til høsten. Hensikten er å studere pedagogikk så jeg kan bli lektor. Studielånet må tross alt betales ned en dag og min redsel for Lånekassens stormtropper øker med hver time som går.

Til slutt vil jeg presentere noen vanlige bivirkninger med høyere utdanning. Vi vet alle at utdanning ofte gjør deg smart og gir deg dybdeinnsikt i ett eller flere tema, men ingen av de fargerike studiekatalogene nevner disse bivirkningene (denne listen er svært subjektiv og stort sett begrenset til mine egne opplevelser):

1. Illusorisk underlegenhet og økt oppmerksomhet på Dunning-Krugereffekten, særlig i media.
2. Sarkasme og misantropi (antropologer har i flere tilfeller enn mitt eget opplevd å bli såkalte "misantropologer", men det er en annen historie).
3. Latskap.
4. Forfengelighet.
5. Selvjustifisert arroganse.
6. Psykiske lidelser av ymse slag.

Listen er ikke ekstensiv, så hvis andre skulle ønske å dele sine opplevelser er det bare å kommentere slik at vi kan få økt innsikt i dette fenomenet. Det er tross alt det utdannelse handler om.