Yaldabaoth og meg

Det finnes mange guddommer i denne verden. Man har "Gud" som er hovedpersonen i "de tre store" religionene (jødedom, kristendom og islam), skjønt denne entiteten også har deltatt i mindre allmenkjente religioner som av diverse årsaker ikke har slått så godt an som de abrahamittiske. De som har lest bibelen, deler av den og/eller koranen har kanskje lagt merke til diverse holdningsendringer i hovedpersonens, eller Guds, karakter. Poenget med denne teksten er på ingen måte å kritisere vedkommendes karakterutvikling, men heller å fortelle om mitt forhold til denne entiteten. I min underbevissthet går han (fordi han grammatisk sett er av hankjønn i oversettelsene jeg har lest) under navnene Yaldabaoth (sønn av kaos), Samael (de blindes gud) og Saklas (den tåpelige). Det førstnevnte navnet er det mest populære, men det tar veldig lang tid å skrive det. Det har også fire stavelser, så min venn Øystein og jeg ga ham følgelig kjælenavnet "Yabbe". Han kalles også for "Demiurgen". Siden jeg ikke er i religionsvitermodus akkurat nå skal jeg driste meg til å sitere Wikipedia på saken (pass dere, akademikere og studenter - gjør dere dette i en oppgave eller artikkel vil dere bli slaktet rituelt).

The demiurge is a concept from the Platonic, Neopythagorean, Middle Platonic, and Neoplatonic schools of philosophy for an artisan-like figure responsible for the fashioning and maintenance of the physical universe. The term was subsequently adopted by the Gnostics. Although a fashioner, the demiurge is not quite the creator figure in the familiar monotheistic sense; both the demiurge itself and the material from which the demiurge fashions the universe are considered either uncreated and eternal, or the product of some other being, depending on the system.

Innen kristen gnostisisme anses Yabbe ofte for å være en guddom skapt av Sofia, entiteten som representerer visdommen. Detaljer rundt ham varierer, men han er alltid ignorant og er helt sikker på at han er allmektig, til tross for at han bare har kontroll over materien. Til de av dere som vil finne ut mer om temaet anbefales denne teksten, samt en menge andre. Gnostisisme har for øvrig vært et hett tema i populærkulturen. Filmer som Pleasantville, Dark City, The Matrix, The Jacket, Donnie Darko etc er gode eksempler på dette. Uansett har dette vært en digresjon, la oss nå utforske underbevisstheten min og se hva vi finner der.

Mens andre religiøse mennesker drømmer om trivelige religiøse skikkelser som Jesus, profeten Muhammad (fred være med ham), forskjellige inkarnasjoner av Buddha og diverse vediske guddommer drømmer jeg altså om Yabbe. Mennesker med dyp psykologisk innsikt får si hva de vil om denne saken (og jeg er mer enn villig til å lytte), men jeg må likevel stille spørsmålet: HVORFOR MEG? De andre nevnte religiøse skikkelsene ser bra ut, og er ganske trivelige mens Yabbe angivelig ser ut som en løve med slangekropp og lysende øyne og lider i tillegg av en megalomani som bare Charlie Sheen og Kanye West muligens kan utfordre.

 

Hei, jeg er Gud, liksom.

Siden jeg først leste om denne guddommen eller hva man nå skal kalle ham i tenårene har han brent seg fast i underbevisstheten min. Hvor mange ganger har jeg ikke gått hjem fra "byen" en fredags- eller lørdagskveld, delvis eller komplett beruset, pinlig bevisst over det og utilfredsstilt, mens jeg patter på en sigarett og føler Yabbe, materiens gud, le av meg?

For å eksemplifisere dette presenterer jeg dere med et utdrag fra dagboken min, datert 21/09-2006:

I natt drømte jeg om Yaldabaoth.

Han manifesterte seg først i en stor, mørk sky ved UiTs institutt for fysikk nær Prestvannet. Skyen hadde røde øyne og han skremte meg, jeg mener jeg var sammen med noen uidentifiserbare venner. Etter dette tror jeg at jeg løp hjem. Yaldabaoth manifesterte seg igjen, skyer trekte seg sammen til en løvelignende skapning som så ut som om den var laget av børstet stål eller et annet matt metall. Han trampet (som et illsint barn) utenfor min mors nybygde hus, så en del av trappeavsatsen tok fyr.

Jeg slokket brannen med et pulverapparat. Min mor var også der. Yabbe kom igjen, og satte fyr på huset vi bor i nå. Brannene han startet var små, men kunne utvikle seg. Vi fikk slokket dem.

Hverdagssituasjonen var altså å gå i konstant bekymring for Yabbe og hans branner. De kunne slokkes, men det forutsatte at noen var hjemme under hans herjinger (jeg hadde en følelse av at det alltid skjedde til faste tider).

Manifestasjonene så ut som noe fra en filmproduksjon med stort budsjett og mye data-animasjon. Det fremsto som i overkant falskt og flashy.

Mulig tolkning: Yabbe manifesterte seg først ved PREST-vannet, nær institutt for FYSIKK. Dette kan peke på organisert, institusjonell (monoteistisk) religion og Yabbe som materiens, eller skjebnens gud (fysikk, årsak og virkning, lover, etc). De flashy CG-aktige manifestasjonene hans kan peke på falskheten hans.

Temaet med branner var interessant, de var først og fremst irritasjonsmomenter som bandt meg til hjemmet. For øyeblikket føler jeg meg plagsomt bundet til hjemmet, og jeg føler at det vil være galt av meg å reise, selv om jeg har lyst. Enkelte ting, som sosialt miljø og et ønske om å få hjulpet min mor med å få flyttet inn i det nybygde huset holder meg tilbake. Det reflekterer uansett situasjonen jeg er i utrolig bra. Materiens Gud holder meg her, men han er falsk. De små brannene kan symbolisere små begjærer, altså de som holder meg her.

Et annet interessant aspekt er at gnostiske ideer står mer sentralt i min underbevissthet enn f.eks. kristne. Jeg kan aldri huske å ha drømt om hverken Jesus, Gud, eller Djevelen, men drømmer som omhandler reinkarnasjon og grusomheten til dømmende Guder står svært sentralt. Kanskje kan dette være med på å undergrave teorier om at kristendommen er mer "naturlig" for mennesker som bor her, ettersom jeg har vokst opp i en delvis ateistisk familie (med elementer av nyreligiøsitet og radikale politiske retninger).

Vanligvis blir drømmene mine presentert i en visuell kvalitet som ligner på dårlige VHS-kassetter avspilt på en middelmådig TV. Noen ganger hender det at de har fantastiske visuelle effekter som Hollywood, per dags dato, bare kan drømme om å imitere. Yabbe utnytter selvsagt denne merkverdige underbevisste kvaliteten i sinnet mitt til det ekstreme.

Dette leder meg til det endelige spørsmålet: Finnes Yaldabaoth? Svaret mitt er "Absolutt!", én ting er at han er et symbol på materien (som vi ikke kan benekte at eksisterer innenfor våre vitenskapelige paradigmer), men det som er mest skremmende er at så lenge han eksisterer som en idé er han i live - I HODENE VÅRE! Og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

På gjensyn, Yabbe!