Mitt forferdelige liv som misantropisk mann med hatt

I går leste jeg dette leserinnlegget, kalt "Emoer jages fra Oslo S". Til tross for at disse emoene tilhører en såkalt subkultur (som i stor grad går ut på sutring og [dessverre i stor grad motebasert] selvskading) mener de at de er utsatt for rasisme. Det er altså tydelig at denne subkulturen har utviklet seg til en egen, selvdestruktiv rase. De har gjennomgått en evolusjon så hurtig at en "Pokémon" ville misunnet dem. Vi snakker om "homo emoens", en art/rase som snart kommer til å evolvere videre og bli til noe enda verre, nemlig hipstere, for så å bli vanlige kjedelige foreldre. Hvis de ikke dør ut på grunn av tidligere nevnte selvskading.

Siden de åpenbart synes veldig synd på seg selv er det nok på tide at jeg sutrer litt selv, jeg kommer ikke til å farge håret mitt sjøgrønt med det første, men jeg kan i hvert fall sutre litt over hvor grusomt det er for meg å være en misantropisk mann med hatt.

Enkelte individer i Tromsø kan antagelig rapportere at de har blitt terrorisert av "den grusomme hattemannen" - her er den sjokkerende avsløringen: Det er meg. Jeg er mannen som spør folk rett ut om de er hipstere, bare av ren nysgjerrighet. Selvsagt finnes det ingen hipstere som åpent vil innrømme at de er det uten å selvantenne spontant, så dette leder ofte til interessante diskusjoner eller bare generelt sinne. For noen uker siden var jeg svært sliten og gikk til et utested for å drukne mine misantropiske hattemannsorger. Jeg koste meg med en dry martini og så en mann som passet "hipsterbildet" perfekt og jeg spurte ham rett ut om han var en slik en (selvsagt på en høflig og sivilisert måte). Resultatet var sinne, samt sladring til en annen hipster (som om utestedet var 5. klasse på barneskolen). Etter jeg hadde dekonstruert klesstilen til mannen sa han at han syntes jeg var en fjott. Det gjorde ham selvsagt enda mer sint da jeg innrømmet at jeg noen ganger KAN oppføre meg som en fjott. Han hadde lue på seg den kvelden, men jeg så ham på første mai. Han hadde hipsternes karakteristiske hitlersveis. Jeg hadde rett.

Det sistnevnte er antagelig problemet, jeg har rett altfor ofte, noe som gjør meg meget misantropisk. Jeg har en kopi av Molières skuespill "Misantropen" på innerlomma i frakken min. De som måtte være i tvil kan få sjekke. En annen rot til misantropien min er antagelig elitismen min, men det er en annen historie. Det faktum at jeg ofte iklér meg hatt leder som oftest til komplimenter, men det kommer også med et grusomt stigma: Jeg blir kalt for "hattemannen" eller "fugleskremselet". Ut fra leserinnlegget jeg siterer kvalifiserer nok disse ukvemsordene som rasisme. Det gjør veldig vondt. Selv om jeg smiler og ler på utsiden føles det som jeg stikkes med flere kniver og stikksager samtidig på innsiden. Nei, egentlig ikke. Uansett, det er ikke så jævlig morsomt å være misantropisk mann med hatt heller, så hold kjeft emoer!

Jeg vet foreløpig ikke om det finnes botemidler mot misantropi, men hvis det finnes er jeg usikker på hvorvidt jeg ville undergått medisinering... Jeg tror egentlig at jeg trives med det.